KrF kommer ikke til å tjene noe på å fjerne bekjennelsesparagrafen. Det innebærer kun risiko for tap. Og nestlederens påstand om at man vil fjerne bekjennelsesparagrafen for å styrke kristendommen er en fornærmelse.

Et enstemmig strategiutvalg i KrF går inn for å fjerne bekjennelsesparagrafen. Det var ikke overraskende. Men nestlederen sier at dette gjøres for å styrke kristendommen i KrF. Det skal bli vanskelig å få noen til å tro på.
 
De tradisjonelle kristne hjertesakene har vært på vikende front i KrF i mange år. Det er ikke populært å nevne bibelen i politisk argumentasjon, og det er en kløft mellom Sør- og Vestlands-KrF, og resten av partiet.

Det kommer til uttrykk i striden om bekjennelsesparagrafen, der de konservative fylkeslagene på Sør- og Vestlandet ønsker å beholde den, og de andre ønsker å fjerne den. Matematikken tilsier at dem som ønsker å fjerne paragrafen vil utgjøre et flertall i et landsmøte. Om det er nok til 2/3 flertall i to landsmøter vil tiden vise. Men dem som vil har bort bekjennelsesparagrafen representerer ganske sikkert ikke et flertall av velgerne.

Det er greit at det finnes to fløyer i KrF. Det er noen som prøver å tilsløre det. Det synes jeg ikke er noe poeng. La fløyene komme til uttrykk, men la for all del begge være representert. De trenger hverandre.

Når fløyen som vil svekke fokuset på de tradisjonelle kristne hjertesakene og fjerne bekjennelsesparagrafen sier at de gjør det for å styrke kristendommens stilling i partiet, er det en fornærmelse mot velgernes intelligens.

Si det heller som det er. Kristendommen er på vikende front i landet, man tror ikke at man kan lykkes som et kristent parti i tradisjonell forstand, og man vil bli noe annet.

Fjerningen av bekjennelsesparagrafen er en av hjertesakene til Inger Lise Hansen. Hennes visjon fra tidligere i år, for et nytt KrF uten støtte til Israel, for vinmonopol på Utsira og i Modalen og for EU-medlemsskap og fjerning av bekjennelsesparagrafen, rykker stadig nærmere. Hun sa det slik i Dagbladet 8. august. ”Vi må våge å miste velgere for å vinne nye. Så får vi håpe at de finner tilbake til partiet når det har gått en stund.”

KrF har alt å tape på å fjerne bekjennelsesparagrafen. Den skremte ikke bort velgerne i 1997 og 2001, og gjør det ikke nå. De som skremmer velgerne bort er et parti som ikke står for noe, og som synes skamfull over sin egen arv og historie. Rådet må være å si med dikteren: Vær ikke ett i dag i går, og noe annet om et år. Men det du er vær fullt og helt og ikke stykkevis og delt.

Det har gått riktig dårlig med KrFs søsterparti i Sverige og Danmark. Nå er det krise for alle de skandinaviske kristenpartiene.

Det er Vårt Land som har satt søkelyset på at de tre lands partier lider samme skjebne.

I artikkelen konkluderer journalisten med at løsningen for det norske KrF ikke er å finne verken i Sverige eller Danmark. At de danske kristendemokratene har valgt samarbeid til venstre uten suksess, og at de svenske har valgt høyresiden. Begge deler er like galt.

Journalisten har rett. Gjør man det samme som svenskene eller danskene, forsvinner KrF ut av norsk politikk. Men svaret på KrFs problem kan ligge i å lære av det søsterpartiene har gjort galt. For svenskene og danskene har nemlig noe til felles.

De har sviktet kampen for de kristne hjertesakene.

I begge land er det den politisk korrekte fløyen som har hatt overtaket, noe som har svekket kampen for ekteskapet, Israel og det kristne fundamentet, med alt det innebærer.

Nå er det lenge siden de danske kristendemokratene hadde innflytelse på noe som helst, men deres fall startet med at de omfavnet sosialdemokratiet.

Svenskene sitter nå i en regjering som har sørget for kjønnsnøytralt ekteskapslov. Man kan jo tenke seg hva det gjør med tilliten blant de kristne velgerne.

Å diskutere høyre/venstre-aksen er alltid interessant. Men det er ikke der KrFs viktigste konfliktlinje ligger. KrF har alltid vært en koalisjon av de forskjelligste mennesker langs den aksen.

KrF har vært partiet for dem som mener at verdier ikke bare måles i penger. Det gjelder enten man har mye eller lite av det. Ideen om at de kristne verdier og hjertesaker er viktigere for land og folk enn materiell velstand har gjort at man har vært villig til å legge bort lommebok-spørsmål, og samlet seg i et parti for kristne verdier. Det har vært limet som har holdt partiet samlet, gjennom tykt og tynt, og gjort at lojaliteten om partiet fra kristenfolket har vært meget sterk.

Det er svekkelsen av disse sakene som gjør at velgerne mister troen.

Mange kristne vil at KrF skal samarbeide om en regjering med Fremskrittspartiet.

Men det handler ikke om synet på skattenivået eller velferdsstaten, ulv, oljeboring eller distriktspolitikk. Der er kristne like forskjellige som alle andre. Det handler om kampen for de kristne hjertesakene, familie, friskoler, foreldrerett, Israel og det kristne fundamentet for landet.

Skulle Arbeiderpartiet legge bort sin fiendtlighet i alle disse spørsmålene, ville det være like naturlig å samarbeide den veien.

Men i dagens situasjon er Fremskrittspartiet det partiet som ligger KrF nærmest i forholdet til disse sakene, og derfor bør man finne sammen.

Venstresiden har to favorittgrupper i befolkningen. Muslimer og homofile. Det kommer til eksplodere før eller senere.

De homofile har hatt de kristne som sin hovedmotstander, og sosialistene som allierte i hele sin historie. Slik har de spilt på lag med avkristningen og tidsånden, og hatt en svært vellykket strategi. Så vellykket at da mangeårig leder av homorganisasjonen LLH, Jon Reidar Øyan gikk av, gikk han rett til Geelmuyden Kiese, PR-firmaet som gir råd til politikere, organisasjoner og selskaper som vil vinne favør i mediene og befolkningen.

Uten forkleinelse for Øyan, må det være lov å mene at det å få gjennomslag i media som leder for homobevegelsen, ikke er noen stor bragd. Norske journalister har i alle år opptrådt som velvillige hjelpere for homobevegelsen.

Den velviljen får også muslimene. Snikislamiseringen som Siv Jensen tok opp i 2009, har skjedd etter samme formel som homobevegelsens fremskritt, med mediene som mikrofonstativ, og uten kritiske spørsmål. De spørsmålene er forbeholdt islamismens og innvandringens motstandere. Linjen kan trekkes videre til den pågående sivilisasjonskrigen mellom Vesten og islamistene, Israel og deres arabiske fiender, osv.

Det er venstresiden som leverer premissene for den offentlige debatten, med over 80% av journalistene i sine rekker, og med en offentlig sektor, herunder også forsknings- og utredningsinstitusjoner under samme dominans.

Dette preger alle deler av norsk politikk og samfunnsdebatt, fra spørsmål om miljø, innvandring, fordeling, familie og moral. Det at Høyre er blitt et parti som støtter den homopolitiske agenda, er ikke basert på at partiet er ideologisk innrettet for å omdefinere det tradisjonelle familiesystemet. Det har en annen forklaring. Høyre er et konservativt parti. Men det er uten ideologisk motstandskraft. Derfor bøyer det seg lett for venstresidens premisser og konklusjoner når partiets ledere jakter kortsiktig politisk gevinst.

Det ligger an til kollisjon innad på venstresiden, når den muslimske befolkningen i Norge øker dramatisk de neste årene. Muslimenes viktigste ledere har nemlig ikke et konservativt syn på familien, som slekter til det kristne. De har et totalitært syn på staten, som sier at dem som ikke føyer seg etter sharialoven skal straffes med pisk, lemlestelse eller død.

Media vil fortelle deg at det slett ikke er slik. De vil også fortelle deg at muslimer som utvandrer til Europa er annerledes enn muslimer i stengte arabiske land. De tar feil. De har en annen politisk strategi som mindretallsgruppering enn de har i land med muslimsk majoritet. Men læren, verdiene og metodene er de samme. Vent og se. Mens du venter, kan du betrakte hvordan homofile behandles i alle muslimske land. De har det langt verre enn både kristne og jøder. Bare konvertitter fra islam til kristendom er like utsatt.

Der er noe ironisk over venstresidens omsorg for sine to favorittgrupperinger, muslimer og homofile. Den ene står nemlig den andre etter livet. Og det er ingen tvil om hvilken gruppe som formerer seg hurtigst…

De homofile i Norge kommer til å bråvåkne til konsekvensene av den alliansen de er en del av. Da kommer de til å se at den sekulære drømmestaten der religion er en privatsak og derfor nærmest forbudt, ikke har livets rett.

Når kristendommen fordrives fra landet, blir den sekulære drømmestaten bare et kortvarig intermesso, før en ny religiøs kraft vil fylle det rommet som skapes. Om det skal bli islam eller kristendom avgjøres i vår nåtid. Det er liten tvil om hvor venstresidens kurs fører.

I all sin kamp for ekteskapslov og tvang mot kristne menigheter og i sitt arbeid for å skape et homoparadis i Norge, er homobevegelsen blind for den utviklingen som fører til det motsatte, et islamisert Europa, der homofile ikke får leve.

Det er flere som har sagt det samme. Det er noe som er i ferd med å skje i kongeriket. Dem som tror på reformatorisk kristendom har vind i seglene.

Helgens sommerstevne på Bildøy var nok en indikator. Alle vet at Norge IDAG er mer enn en gladkristen møtebevegelse. Vi er en folkebevegelse for vekkelse og samfunnsreformasjon. Begge deler.

Bibelen sier at vi skal være lys og salt. De to tingene henger sammen. Derfor skal den kristne bevegelsen være misjonerende og evangeliserende. Den skal også være en offensiv røst i samfunnet for at landet skal være bygget på den grunnvoll som Bibelen er.

Vi skal ikke akseptere venstresidens premiss om at «samfunnets fellesarenaer skal være religionsnøytrale». Vi skal kjempe for at kristendommen får prege landet vårt, slik denhar gjort i 1000 år. Kommende generasjoner må få del i den velsignelse vi lever i.

Det er slik vi viser at vi tror det vi lærer og bekjenner. For hvis vi tror at ateismen og gudløsheten ødelegger for mennesker og samfunn, så er vår kamp mot det et vitnesbyrd om at vi mener alvor med vår tro.

Mange vil forklare kristenhetens tilbakegang med et budskap om vi må bli mer relevante, mer søkervennlige og bedre på kommunikasjon. Men som Jørn Strand viste oss i sin tale lørdag, er det langt fra sannheten. Veien til fremgang går ikke gjennom å bli mer lik denne verden, men gjennom at vi har større frimodighet og mer radikal etterfølgelse.

Israelsbevegelsen går hånd i hånd med dette. Grunnene til det er mange, og dem kan vi skrive om en annen gang.

Men faktum er at kristenfolket i Norge går gjennom en stille reformasjons- og Israelvekkelse. At Norge IDAG hadde rekordfremmøte på årets sommerstevne er bare en av mange små indikatorer.

Visjon Norge ekspanderer med stadig nye seere og støttepartnere. Israelsorganisasjonenes medlemstall og inntekter øker. De store Israels- og åndskamparrangementene samler flere folk enn på mange tiår, slik som Norge IDAGs stevne, IKAJs møte i Kongeparken og ekteskapsmarsjen i Oslo.

Går man ned på mikronivå, kan man se hvordan kristne fra menigheter og organisasjoner som ikke har holdt Israelssaken så høyt, begynner å engasjere seg. Det skjer med de unge, på Facebook, Twitter og blogger, på nettavisenes kommentarfelter og man tar det med seg på arbeidsplasser og møtesteder. Vi hører de mange små historiene når vi ringes opp, eller mottar e-post fra folk over hele Norge. Det skjer uavhengig av det formelle lederskapet i menighetene og organisasjonene.

Av og til må forandringen komme nedenfra. Og det er det som er i ferd med å skje. Den kristne grasrota har vært en sovende kjempe, men nå har den begynt å bevege på seg. Den er i ferd med å våkne. Snart reiser den seg opp. Bare vent og se, og ikke minst: Bli med.

Norges statsminister og utenriksminister deltok begge i hy(k)lekoret mot Israel da nyhetene om bordingen av konvoien gikk verden rundt. Nå tas de begge i skole av Palestina-arabernes president Mahmoud Abbas.
Før en eneste etterrettelig nyhetsrapport hadde kommet fra Gaza-bordingen hadde statsminister Jens Stoltenberg pressekonferanse om saken. Det var noe lite statsmannsaktig over opptredenen, fra en ellers proper statsminister. Han hadde to snakkepunkter som han gjentok til alle som intervjuet ham· Det må bli en uavhengig internasjonal granskning av det som har skjedd, og blokaden av Gaza må oppheves.

Det første går det an å sympatisere med. Det høres i det minste fint ut. Men Israel har blitt utsatt for litt for mange «uavhengige internasjonale» prosesser, som for eksempel Goldstone-granskningen av Gaza-krigen, og 322 fordømmelser i FN. Derfor er det ikke vanskelig å forstå Israels skepsis. En israelsk granskning åpen for internasjonale observatører, slik den vi nå får, ledet av tidligere høyesterettsdommer Jacob Turkel, virker fornuftig.

Når det gjelder blokaden som Stoltenberg vil ha stanset, er saken ganske klar. Det ville være meget farlig. Iran, Syria, Hizbollah og en rekke andre grupperinger står klare til å komme med skipslaster fulle av «nødhjelp» (les: bomber, granater, raketter og skytevåpen) til Hamas. Det ville raskt kunne omsettes i tapte liv på israelsk side, som igjen ville ført til israelske aksjoner i Gaza, med tap av menneskeliv på arabisk side. Det beste for Israel og sivilbefolkningen i Gaza, er en blokade sjøveien, som gjør at Israel ikke trenger å bekymre seg for våpensmugling. Det får holde med det som kommer inn gjennom tunnelene fra Egypt. 
Israel slipper daglig inn mat og medisiner til Gaza, og det er ingen matmangel i området. Kanskje kan Israel også endre på blokadereglementet og slippe inn enda mer, Netanyahu har antydet dette.

For Israels venner i Norge og i Det hvite hus, er dette åpenbart. Israel har en blokade av Gaza som ikke bare tilfredsstiller lovens bokstav, men som også er moralsk riktig, fordi den hindrer at liv går tapt. Nå sier altså Mahmoud Abbas, Arafats kronprins, og Palestina-arabernes president det samme. Han er ingen Israelvenn, men han ønsker en fremtid for barna i Gaza, og derfor vil han ha slutt på Hamas sitt terrorregime som holder hele Gaza tilbake.

Statsministeren og Utenriksministeren har som regel en heldig hånd med norsk utenrikspolitikk. Særlig løsningen for delelinjen i Barentshavet har gitt dem velfortjent ros. For øvrig er utenrikspolitikk mye diplomati og protokoll og lite politikk, men likevel, tommelen opp for Jens og Jonas. 
Men Midtøstenpolitikken til den rødgrønne regjeringen har vært slett. Fra Kristin Halvorsens boikott til da Norge som eneste vestlige land anerkjente Hamas, må inn i læreboken som skrekkeksempler på utenrikspolitisk rot.

Det er ille at statsminister Jens Stoltenberg opptrer som han gjør, uttaler seg skråsikkert på sviktende grunnlag om enkelthendelser, og lager politikk på plenen utenfor regjeringskvartalet som vil koste jødiske og arabiske kvinner og barn livet. Han burde pålegge seg selv munnkurv om Midtøsten, og heller lytte til sitt store forbilde Barack Obama, som gir Israel full støtte til blokaden, bordingen og synet på Hamas som en terrororganisasjon.

Nødhjelpskonvoien som ble stanset på vei til Gaza var en ny variant av selvmordsbomberne. Terroristene blir tydeligvis smartere. Det ser ut som at vestlige palestina-venner blir det motsatte.

- De burde skamme seg, sier litteraturanmelder i Dagens Næringsliv, Bjørn Gabrielsen, om de to skandinaviske forfatterne som er en del av konvoibevegelsen. Skamme seg fordi de spiller på lag med de verste terrorkreftene i verden, Hamas og Hizbollah.

For ingen må tro at nødhjelpskonvoien hadde fredelig hensikter. Det er det stadig flere opplysninger som viser. Sosialistene om bord trodde de var med på en ikkevolds-demonstrasjon i Gandhis og Martin Luther Kings ånd. Det var de ikke. På mange måter illustrerer det som nå har skjedd hvor lite de forstår av konflikten i Midtøsten.

NRK trakk seg fra konvoien da de forstod at skipet var lastet med tyrkiske islamister med dødsromantikk, klare til å krige mot Israel.

En av journalistene i teamet, Martin Gaarder, hevder overfor NRK at aktivistene i Free Gaza var forberedt på sammenstøt med israelske soldater.

- De har vært innstilt på en konfrontasjon hele veien, og det er ikke til å legge skjul på at deler av hensikten bak Free Gaza er å vise hvordan den marineblokaden er, og hvor brutal den kan være. Men at det skulle gå så langt som dette her, tror jeg ingen av dem har forestilt seg, sier han til NTB.

Gaarder sier at noen av demonstrantene tok på seg gassmasker som forberedelser på en mulig konfrontasjon.

- Alle kvinner var sendt under dekk. Alle vestlige menn var sendt til akterdekket for å holde seg i ro, og tyrkiske og arabiske passasjerer sto i fremste linje. De ble kalt for frontlinjen, sier han.

Slik forbereder man en væpnet aksjon. De eneste som ikke var forberedt på det, var de israelske soldatene. At de senere fikk skylden for den, viser hvor absurd virkelighetsformidlingen fra Midtøsten er.

De norske aktivistene som deltok under konvoien er motstandere av Israels og Egypts blokade av Gaza. Det er et standpunkt de må ha lov til å innta i all sin uvitenhet om hvilke krefter som råder i Hamas. De trodde de skulle seile inn til Gaza til tonene av Lillebjørn Nilsen og ”En himmel full av stjerner”. Men i stedet ble kvinnene sendt på lugaren, de vestlige mennene sendt på akterdekk. Jihadistene var velkomstkomité for soldatene. Slik var det planlagt fra før avreise.

Når skal norske velmenende sosialister forstå at Israel står overfor blodtørstige fiender av menneskeheten, som ikke bare står jødene etter livet, men som hater den friheten vi alle nyter i Vesten?

De forstod det jo ikke på 70-tallet, før folkemordet var et faktum. Er historien i ferd med å gjenta seg?

Tyrkerne på nødhjelpsskipet hadde bestemt seg for å lide martyrdøden. De hadde bare ikke orientert sine medpassasjerer. Og sistnevnte trodde nok bare godt om de væpnede jihadistene. Det gjør de ellers også.

Med vitnemålet tyrkerne selv gir på al Jazeera og i tyrkiske medier, fremstår nødhjelpskonvoien mer og mer som en avansert selvmordsaksjon. Det er bare trist å se nordmenn som aktive medhjelpere.

Torsdag 5. mai, befant jeg meg i en radiodebatt på P4 med statsråd Audun Lysbakken. Der brukte han ordet «minoritet» som et skjellsord mot kristne. Samtidig skrøt han av regjeringens arbeid for å ivareta minoriteter, og kampen for toleranse og respekt.

Nyheten om at barna i norske barnehager skal få høre eventyr om homofile prinser som gifter seg med hverandre, i stedet for tradisjonelle eventyr kom ikke overraskende på oss som jobber med denne type saker.

Boken det vises til sirkulerer i San Fransisco-skolen, og har vært hyppig debattert i USA i flere år.

Regjeringen har støttet utbredelsen av denne og andre lignende bøker i norske barnehager, og det var foranledningen for debatten med Lysbakken. Det må ha vært en underlig debatt å lytte til. Undertegnede argumenterte ideologisk om foreldrenes rett og ansvar, statens rolle i barneoppdragelse osv. Lysbakken svarte med å si at jeg kom med «rystende påstander», mine sammenligninger var «temmelig spesielle» og sist men ikke minst at jeg representerte en «forsvinnende minoritet ».

I samme sekvens hadde Lysbakken snakket om regjeringens omsorg for minoriteter i det norske samfunnet. Men han brukte «minoritet» som et skjellsord mot kristenfolket.

Lysbakkens omsorg for minoriteter gjelder bare den homofile og muslimske. Når det gjelder spørsmål om foreldrerett kontra statsstyring i oppdragelsen har jeg en sterk fornemmelse av at det er Lysbakken som representerer minoriteten. Men det skal jeg ikke bruke mot ham. Vi skal argumentere saklig, og overlate hersketeknikker og mobbing til andre. For det er det det er. Mobbing.

Man er vant til mye lurvete debatt-teknikk fra ungdomspartiene og fra de homofiles organisasjon LLH. Men det er ille at Norge har en Barne- Likestillings- og Integreringsminister som mobber kristne.

Så til saken. Det er et sterkt press på skolen og barnehagene fra dem som vil bruke dem som ideologisk indoktrineringsanstalter.

Når SV’erne i skolen får en SV’er i statsrådsstolen, er det fritt frem for de kreftene som vil drive sosial programmering i stedet for faglig utdanning. Introduksjonen av homolitteraturen som sendes ut til

barnehagene i disse dager, er definitivt en del av det store ideologiske eksperimentet til SV, med neste generasjon som innsats.

Endestasjonen for Audun Lysbakkens prosjekt er at kristne og andre tar barna ut av skolen, for å drive hjemmeundervisning. Det vil nok Lysbakken prøve å nekte dem, men den retten er nedfelt i internasjonale konvensjoner, og er et fristed for dem som vil si nei til statlig oppdragelse og ja til foreldrenes rett og plikt til å oppdra barna.

Det beste er dog at skolen igjen blir en utdanningsinstitusjon, og at et nytt stortingsflertall avvikler det sosialistiske eksperimentet skolen har blitt. Når det gjelder det store og voksende problemet

i norsk skole med mobbing, er det lite håp om forbedring så lenge sjefsmobberen sitter i statsrådsstolen.

I Bergen raser debatten om Darwins evolusjonslære. KrF-politiker Tomas Moltu har pirket borti darwinismens forklaringsproblemer. Det har ført til panikk blant biologer og evolusjonister.

I en kronikk i Bergens Tidende 11. april, skrev leder for Bergen KrF, Tomas Moltu en kronikk om darwinismen og dens svakheter. Darwinismen er først og fremst en tro. Denne har ført til en hel del forskning, men teorien er ikke bevist.

Innlegget til Tomas Moltu var skrevet i en lavmælt form, med  forsiktige spørsmål og uten noen bombastiske svar. Moltu tillot seg å opptre som Darwin-tviler.

Responsen lot ikke vente på seg. Det gikk alarm i hele vitenskaps-Norge om at noen stilte spørsmål ved deres lære. I tur og orden har alt fra professorer med svart belte i darwinismen

til ingeniører og politikere rykket ut for å stanse oppvigleriet til Tomas Moltu.

Først og fremst viser det kanskje hvor anspente norske vitenskapsfolk er om dagen. Harald Eia har fått dem alle til å skjelve i buksene. Eia har TV-mediet og har gjennom det slått knockout på dem. Vitenskapsfolkenes hersketeknikker, som går ut på å latterliggjøre dem som stiller spørsmål pleier å virke, men når man stiller dem kritiske og intelligente spørsmål for åpent kamera, er det dem selv som blir gjort til latter. Harald Eia har gjort menneskeheten en tjeneste.

Fellen alle Eias intervjuobjekter har gått i, var at de trodde at Eia skulle være deres mikrofonstativ. Han kom jo tross alt fra NRK. Men Eia er som Moltu, en som tør å stile spørsmål. Og da blir det fort brann i rosenes leir.

Tilbake til Bergen. I en uke fikk evolusjonistene herje fritt. De harselerte og mobbet. Det er for øvrig den vitenskapen de behersker best. Også Moltus KrF-kollega Filip Rygg fikk gjennomgå, fordi han ga Moltu et klapp på skulderen gjennom Twitter. Alle som stiller spørsmål står på dødslisten til vitenskapsfolkene.

Landets fremste darwinist, professor Nils Christian Stenseth fra Universitetet i Oslo sa følgende til Bergens Tidende.

«Ingen burde gi inntrykk for den type holdninger som Moltu og Rygg fremfører (...)Den manglende innsikt Moltu og Rygg har fremvist setter spørsmålstegn ved om de er kvalifisert til å lede norsk skole.»

Det minner om Per Egil Hegges gamle bok «Og så må du ikke stille spørsmål». Hegge var også en som våget å stille spørsmål. Det endte med at han som en journalist og lekmann, snudde opp ned på legevitenskapens oppleste sannheter om sykdommen hypotyreose. Skamfulle måtte legeprofessorene ved Universitet i Oslo erkjenne at de tok feil. Hegge hadde rett. Men det var først etter Hegges årelange kamp.

Det akademiske hovmodet er en trussel mot den sannferdige forskingen som bringer menneskeheten fremover. Og når vitenskapsfolkene avsløres gang på gang, får man mindre tro på dem alle. Hvorfor skal vi tro på dem som forteller om menneskeskapte klimaendringer, når folk på de samme lærestedene forteller oss at mor og far eller far og far ikke har noen betydning for oppdragelse, eller prøver å nekte oss å tro på skapelsen, når alt de kan by oss er halvkvedede viser om at vi stammer fra apene? Hvorfor finnes det forresten fortsatt aper? Skulle de ikke for lengst vært utviklet til mennesker?
Vitenskapsfolkene har sikkert et svar på det også, men jeg vil ikke høre det.

Jeg orker snart ikke flere hovmodige vitenskapsmenn, eller «vitenskrapsmenn» som evangelist Kåre Skuland kalte dem.

Man føler bare sorg over deres forkynnelse av gudløse paradigmer.

Og så føler man litt sinne over deres hovmod og hersketeknikker.

Men mest av alt må man beundre deres tro.

Israels Venner var en innflytelsesrik gruppe på Stortinget på 60- og 70-tallet. Etter opprettelsen av gruppen hvor Haakon Lie var en av hovedpersonene, og frem til høydepunktet i gruppens historie i 1981, da gruppen hadde over 100 medlemmer var Israels venner en maktfaktor.

Statsminister Trygve Bratteli spøkte i 1972 med at den israelske ambassadøren hadde et langt større og bredere parlamentarisk grunnlag enn hans egen regjering hadde.

Israels Venner ble rekruttert fra alle partier, bortsett fra SV.

I KrF var det nærmest obligatorisk medlemskap, og Kåre Kristiansen var en av de drivende kreftene i mange år, sammen med Jo Benkow og Paul Thyness fra Høyre.

Israels offensiv i Libanon i 1982 betydde krise og faneflukt for Israels Venner, men utover i 1980-årene økte aktiviteten igjen. Da med folk som Frps Hans J. Røsjorde og Jan Simonsen, Senterpartiets Magnus Stangeland og Gudmund Restad, Høyres Svein Ludvigsen og KrFs Odd Holten og Svein Alsaker i spissen.

De siste tre periodene har antallet medlemmer i Israels venner vært fallende. Gruppen har gått fra 36 til 27 til 26 medlemmer i dag. Tre Høyre-representanter, 13 FrP’ere og alle KrFs ti representanter er medlemmer.

Mens Israels Venner er på et historisk bunnivå når det gjelder størrelse, har den aldri vært viktigere. Når Israel mister venner i alle partier i alle land, er det desto viktigere at Israels ekte venner viser seg. Det har de gjort. I flere saker har gruppens nye leder, Hans Olav Syversen (KrF) fra Oslo rykket ut til støtte for Israel. Han har gjort det med den kraft og det språk som kreves, som da tre av landets biskoper ville ha boikott av Israel. Syversen satte standarden. Utenriksminister Jonas Gahr Støre fulgte etter.

Den urett som begås mot Israel kan ikke omtales på samme nivå som bompengespørsmål eller nasjonalparker. Den er antisemittisk og den berører sentrale sivilisasjonsspørsmål, som forholdet mellom demokrati og diktatur, mellom islamsk terrorisme og judeokristen fred. For mange av oss er forholdet til Israel et testspørsmål, når vi skal vurdere politikere.

Man kan se forskjellig på enkelthendelser, episoder i krigføring eller disposisjoner gjort av Israels regjering. Men de som ikke grunnleggende sett holder med Israel når de trues av jødehatende og totalitære regimer og som ikke ser den antisemittiske understrøm som preger mye av kritikken mot staten Israel, er ikke dugende som representanter i vår nasjonalforsamling. De har ikke bestått demokratitesten. De forstår ikke at den frihet de nyter var det noen som ofret livet for. De forstår ikke at Israels unge kvinner og menn kjemper for den samme friheten, og at det er vår plikt å støtte dem i kampen.

Israel er demokratiets utpost. Demokratiet må stundom forsvares. Hvis vi ikke vil forsvare den der den er under angrep, har vi liten motstandskraft når antidemokratiske krefter en gang gjør seg gjeldende i vårt eget land.

Israelvennenes organisasjoner vokser mer enn noensinne. Internasjonale Kristne Ambassade (IKAJ), Med Israel For Fred (MIFF) Israelsmisjonen, Ordet og Israel, Karmel-instituttet og Hjelp Jødene Hjem. Alle melder om store gaveinntekter, og medlemstallet vokser. Medlemmene i disse mange organisasjonene utgjør flere titalls tusen mennesker. De representerer også en formidabel politisk kraft.

For politikerne kan det være omkostninger knyttet til det å støtte Israel i disse dager. Det er vår jobb som Israelvenner å sørge for at det lønner seg. Støtten til Israel er verdt å ofre noe for. Historien vil dømme dem hardt, som ikke forstod demokratikampen da det gjaldt som mest. Allerede nå ligger medlemmene av Israels Venner på Stortinget an til å få navnene sine skrevet inn i historien med gullskrift. De forstod hva det gjaldt.

Men før det skal de testes på spørsmålet om Iran, Jerusalem og Israels rett til selvforsvar.