Hvor går veien for KrF?

Det dårlige valgresultatet for Kristelig Folkeparti har ført til debatt om partiets kurs. Det er mange som vil gi råd. Det er sunt for partiet å ha en åpen debatt om veien videre. Vi vil være med i den debatten.

Vi mener partiet må gjenskape balansen mellom høyre- og venstresiden i partiet slik at partiet blir gjenkjennelig for alle velgergrupper. I tillegg må man utgjøre en kraftfull opposisjon til den rødgrønne regjeringen, og bidra til en ikke-sosialistisk regjering etter valget i 2013.

Det begynner å bli lenge siden Kåre Kristiansen ledet KrF. Da han forlot partiledelsen, begynte den langsomme utfasingen av partiets verdikonservative høyreside. Det har blitt trangt for Gunnar Prestegård, Anita Apelthun Sæle, Aud Kvalbein, og andre som vil se KrF som et tydelig ikke-sosialistisk parti, og som en del av en borgerlig blokk som utfordrer sosialistene.

Disse personene representerer en viktig del av KrFs tradisjonelle velgere. Det er disse velgerne som nå beveger seg mellom KrF og FrP. De vil ha styrket kamp, og skjerpet språk i kampen for de kristne hjertesakene. Men først og fremst vil de at KrF skal ha en strategi som gir gjennomslag. De vil ha flertallssamarbeid på borgerlig side.

KrF må ha flere tanker i hodet samtidig. De må sørge for å være posisjonert til å nå velgere som ikke er aktive kirke- og bedehusgjengere. De må samtidig sørge for å ikke bare være gjenkjennelige, men skape begeistring hos gamle kjernevelgere. Den balansen er vanskelig. Vi som sitter på utsiden skal være ydmyke i forhold til det ansvaret som ligger på partiledelsen. Men jeg tror ikke regjeringsspørsmålet er partiets mest grunnleggende utfordring i forholdet mellom egne fløyer.

Det grunnleggende problemet for KrF i møte med konservative velgere langs bibelbeltet er at partiets høyreside er utradert fra alle synlige posisjoner i partiet. Den balansen som har kjennetegnet KrF historisk, må gjenopprettes.

Det må igjen gjøres plass for personer som kan snakke til og på vegne av disse velgerne i partiledelsen, og på toppen av stortingslistene. Bare dersom partiet har bred representasjon i sitt persongalleri, kan man oppnå støtte for partiets strategiske valg.

Fraværet av en sterk høyreside gjør at om KrF skulle trå feil, blir feilene tatt opp i verste mening blant desillusjonerte kjernevelgere.

KrF må i stedet være en koalisjon av høyre- og venstreorientert velgere med felles hjerte for de kristne sakene. Det var slik Jon Lilletun definerte partiet, i følge biografen Eyvind Skeie. Men når venstresiden skal ha alle vervene, posisjonene og stortingsplassene er det ingen koalisjon. Venstresiden kan ikke skape begeistring blant velgere som ligger til høyre. Det er vanskelig nok for høyresiden, når KrF begår utydeligheter, eller inngår kompromiss.

Fraværet av en høyreside i partiet gjør at den varslede analysen av partiets valgresultat kan bli forutsigbar. Når partiets venstreside skal diskutere med seg selv, vil konklusjonen nødvendigvis bli at partiet må dreies mot venstre, og svekke kampen for kristne hjertesaker som ekteskap og Israel. Det har de første innleggene i debatten etter valgresultatet varslet.

Vi vil advare KrF mot å gå i den retningen. Dersom man tror på paradigmet om at det politiske tyngdepunktet i Norge ligger til venstre, må man ha større drømmer enn å dilte etter. Da må man flytte tyngdepunktet ved å løfte frem saker og konfliktlinjer som viser at landet ikke har godt av mer sosialisme og venstredreining.

Ser man bort fra den virkningen finanskrisen har hatt på den politiske situasjonen det siste året, er det heller lite som tyder på at Norge har en venstrevridd befolkning. Noen av oss husker til og med meningsmålinger fra et år og to tilbake som ga Høyre og FrP rent flertall.

Det er som sentrumsfaktor i en blokk på ikke-sosialistisk side KrF må befinne seg, med en troverdig plan for å vinne de kristne sakene.