KrF er en enestående koalisjon av kapitalister, sosialister, bønder og alt i mellom. Nå settes koalisjonen på prøve.

KrF har vært partiet for dem som mener at verdier ikke bare måles i penger. Det gjelder enten man har mye eller lite av det. Ideen om at de kristne verdier og hjertesaker er viktigere for land og folk enn materiell velstand har gjort at man har vært villig til å legge bort lommebok-spørsmål, og samlet seg i et parti for kristne verdier. Det har vært limet som har holdt partiet samlet, gjennom tykt og tynt.

Når Inger Lise Hansen nå foreslår en helt ny politikk på viktige områder, fjerner hun limet som holder partiet samlet. Faren for at partiet faller sammen er nå større enn noensinne. Med det mener jeg ikke at partiet slutter å eksistere, men at tillitsvalgte og folkevalgte sier takk og farvel, og at velgere gjør det samme, i så stor grad at man havner under 4%  - under sperregrensen.

Derfor er situasjonen ikke mer alvorlig for de konservative enn de liberale. Det er nesten det samme hvilken av fløyene som vinner den pågående kampen. Hvis den ene fløyen slår i hjel den andre, dør begge. KrFs fløyer lever i et gjensidig avhengighetsforhold til hverandre. Striden som nå har oppstått kan bety enden på KrF som et parti av betydning i norsk politikk.

Den politiske kursomlegging Inger Lise Hansen foreslår har liten støtte på Sør- og Vestlandet.  Det er der KrF har størst oppslutning i dag, og hvor de får faste mandater til Stortinget. Resten av landet gir for det meste utjevningsmandater. Det betyr at hvis KrF havner under sperregrensen, kan det ironisk nok være at man sitter igjen med fire stortingsrepresentanter fra nettopp Sør- og Vestlandet. En fra Møre og Romsdal, en fra Hordaland, en fra Rogaland og en fra Vest-Agder.

Fløyene i KrF står lenger fra hverandre i dag enn noensinne. Måten partiet har taklet dette på tidligere er ved å dobbeltkommunisere. Slik har man lekket velgere i begge ender. Et ferskt eksempel er fra Gaza-demonstrasjonen utenfor Stortinget 8. januar. Kvelden før demonstrasjonen sa Dagfinn Høybråten at han syntes det ville være upassende å delta under demonstrasjonen for ham som KrF-leder. Så smalt det, og terrorkreftene viste seg i Oslo. Alle forstod hvem som stod for fred og hvem som stod for krig. Da sa plutselig Dagfinn Høybråten at han var stolt over at KrF hadde vært representert under demonstrasjonen, ved en stortingsrepresentant. Den kvelden tapte KrF mer velgere enn på noen enkelt dag i partiets historie.

Striden som nå har oppstått er av det gode, i den forstand at det tvinger frem nødvendige avklaringer i partiet. Etter det som nå har skjedd er flankene eksponert, og det blir umulig å dobbeltkommunisere. Men det er et høyt spill å legge opp til konfrontasjon på dette viset.

KrF må lande denne diskusjonen med fornyet støtte til demokratiet Israel, herunder forsvar av sikkerhetsgjerdet, som har vært en formidabel suksess målt i antall menneskeliv spart for død og lidelse. Det er dessverre tydelig at ikke alle måler suksess på den måten, men det gjør jeg.

KrF må fortsette kampen mot ekteskapsreformen. Den er ikke over. Slaget står blant annet i skoler og barnehager, der pensum nå er en ren sosial programmering av unge mennesker, og en politisk indoktrinering av små barn, i spørsmål som skal avgjøres i hjemmet, ikke av myndigheten gjennom utdanningsapparatet.

Når det gjelder bekjennelsesparagrafen kan man mene hva man vil. Det strategisk pragmatiske grepet å la den bestå. Den hindret ikke partiet i å få over 13% oppslutning for noen år siden. De som er mest opptatt av denne, er de velgerne partiet allerede har. Dem kan det være nyttig å få med seg videre.

Når det gjelder EU-saken, er det vanskelig å gjøre det til et kristent testspørsmål, selv om det er tydelig at kristne med stor overvekt er EU-motstandere. Kort sagt, er et tydelig nei til EU det eneste pragmatiske grep som kan kombineres med en drøm om høy oppslutning. Nesten hele KrF-organisasjonen er EU-motstandere. Det samme kan sies om kjernevelgerne. KrF er et av de partiene som har mest å profitere på en fremtidig EU-debatt, men da som det tydeligste nei-partiet.

Striden som nå pågår handler om den mest dramatiske nyorienteringen av partiet noensinne. Skulle det Inger Lise Hansen skisserer bli virkelighet, er KrF i realiteten et nytt parti. Eller rettere sagt et gammelt parti - Venstre. Med sentrumspolitikk, liberale og nærmest relativistiske verdier og med ja til EU. Det førte ikke Venstre særlig langt ved valget i 2009. KrF vil lide samme skjebne.

Jon Lilletun så KrF som en koalisjon, men forstod at man måtte stå sammen om en del saker for å holde koalisjonen samlet. Nå settes koalisjonen på sin tøffeste prøve noensinne.