Da Kristin Halvorsens lanserte sin Israelboikott i 2006, rykket den ferske utenriksministeren Jonas Gahr Støre ut og sa at den norske regjeringen ikke er for boikott, men snarere er en venn av Israel. Det var siste gang vi hørte noe om det vennskapet.

Vi trodde Kristin Halvorsens Israelsboikott var et eksempel på utfordringene i en flertallsregjering. Utenriksministeren gjorde det klart at boikott var i strid med regjeringens offisielle politikk, og Kristin Halvorsen måtte krype skamfull tilbake til kontoret sitt.

Men venstresiden gir aldri opp. Får de et nederlag, rister de av seg skuffelsen, og legger en ny strategi for å vinne. Slik gjorde også SV da man skulle tro de hadde fått seg en kraftig lærepenge.

Og regjeringen har lagt seg på en Israelfiendtlig linje. Forrige stortingsperiode markerte et skifte i Norges sekstiårige linje i Israelspolitikken. Hvis du ikke tror meg, kan du heller få det direkte fra utenriksministerens egen munn. Han sier det slik til Dagbladet:

- Vi kan ikke ha nostalgi i forhold til rollen vi hadde på 90-tallet. Vi skal ikke være meglere. Norge har i dag en klar rolle som leder av giverlandsgruppa for palestinerne.

Sagt på en annen måte: Før var vi på lag med begge parter. Nå holder vi bare med palestina-araberne.

Norge var det første, og er fortsatt eneste landet i den vestlige verden som støtter Hamas-regjeringen. Norge, en gang en del av det diplomatiske gode selskap, er blitt annerledeslandet, fordi vi understøtter klassisk terrorisme med penger. Utenriksministeren kunne like gjerne gitt pengestøtte til Al Qaida.

Norges rolle i forhold til Durban II-toppmøtet, understreket at Norge ikke lenger vil kjempe kampen mot antisemittismen slik vi har gjort siden 2. verdenskrig. De arabiske landene viste lenge i forveien at de ville bruke toppmøtet til å fremme antisemittisk propaganda. Norge sviktet, med utenriksminister  Jonas Gahr Støre i spissen, både før og under toppmøtet. Land vi burde stått sammen med, viste jødehatet ryggen, og stod for sannheten og menneskeverdet, men ikke Norge.

Norges sterke fordømmelse av Israel under Gaza-krigen var preget av at man ville nekte Israel å forsvare seg. Hva Israel skulle gjøre med granatregnet som kom over kvinner og barn i Israel, hadde man ingen synspunkter på. Men tiltak for å stanse det var i hvert fall urimelige.

Boken til Gaza-legene Erik Fosse og Gilbert, er et ensidig angrep på Israel. Det har de selvsagt lov til å komme med her i Norge, og i Israel. Det er ytringsfrihet. Legene er svorne fiender av Israel, og gikk Hamas’ ærend under Gaza-krigen. Gilbert er både marxist og sympatisør med dem som utførte terrorangrepet mot USA 11. September 2001. Problemet er bare at den norske utenriksministeren har satt sitt navn på boken. Han gir med det den norske stats godkjennelse til budskapet til Gilbert og Fosse, som ikke handler om sykehusliv og nødhjelp, men om politikk og støtte til antisemittiske terrorkrefter.

Den rødgrønne regjeringen er konsekvent i sin nye linje mot Israel. Det er SVs program som kommer til uttrykk i regjeringens politikk. De mange anledningene utenriksministeren har hatt til å markere at vi fortsatt er en venn av Israel, slik han selv sa det i 2006, har han brukt til markere det motsatte.