Spillet som pågår nå om ansettelsesfriheten for kristne organisasjoner berører kjernen i spørsmålet om trosfrihet. Regjeringens forslag kan bare forstås som et forsøk på å blande seg inn i teologiske spørsmål. Hver gang staten gjør det, går det galt.
Når Arbeiderpartiet vil frata Frelsesarmeen statsstøtte av teologiske grunner, bør ikke noen være overrasket over at de vil gjøre det samme mot de kristne friskolene.
Friskolenes gode resultater og høye anseelse er et levende vitnesbyrd om at staten ikke er alene om å lage gode løsninger for det norske folk. Arbeiderpartiet på sitt beste, ser verdien av arbeid utført utenfor offentlig sektor. Arbeiderpartiet på sitt verste, tåler det ikke.
Det er ingen nyhet at det finnes politikere som vil styre menneskers tanker og sinn, gjennom politiske vedtak. Det finnes motstandere av grunnleggende menneskerettigheter i Norge, som bekjemper foreldrenes rett og plikt til å oppdra sine barn, og mener det er staten som skal lære barn hva de skal mene og tro.
Det sies at vaktmesteren, vaskepersonalet, kontorpersonalet, økonomimedarbeiderne og gymlæreren ikke må være kristen for å kunne jobbe på en kristen skole. I noen tilfeller er det rett. Men det må skolen avgjøre selv.
Slik fungerer det i dag. På enkelte kristne skoler, er for eksempel renholdstjenesten ikke omfattet av krav til tro eller livsførsel, etter skolens eget valg. Noen setter til og med oppdraget ut til eksterne firma, uten krav til at vaskepersonalet er kristne. Det er blant annet både muslimer og hinduer som vasker på kristne skoler i Norge. Det jobber også ikke-kristne lærere på kristne skoler, ansatt av skolene selv.
Men de er der fordi skolen har gjort et valg, og veid disse hensynene opp mot hverandre. Den tilliten vil man frata skolen og foreldrene, slik at staten kan bestemme. Det er altså ikke nok at staten bestemmer på de langt over 90% av skolene som er eid og drevet av det offentlige. De kristne skolene skal ikke få bestemme selv. Det er totalitært.
Lovforslaget som foreligger nå, er resultatet av arbeidet til Graver-utvalget, et utvalg som ble satt ned av Arbeidsminister Bjarne Håkon Hanssen i 2007, for å foreslå tiltak og nytt lovverk mot diskriminering.
Den gamle lovparagrafen som sikret ansettelsesfriheten for religiøse organisasjoner, definerte klart hvilke virksomheter som var unntatt fra loven. Slik lovforslaget foreligger nå, er det en vag definisjon av den unntaksbestemmelsen. Det sies bare at det skal være saklig grunn til unntak, dersom en menighet vil legge tro og samlivsform til grunn for ansettelse. Det betyr at dersom en sak kommer for domstolene er det igjen staten som skal vurdere hva som er saklig. Menighetens lære er dermed ikke definert som saklig. Det blir opp til dommerens skjønn. Her ligger alt til rette for sirkus i retten og statlige overgrep mot trosfriheten.
Skoleledere sier at ansettelsesfriheten er en absolutt betingelse for å drive kristen skole. Man kan ikke drive en kristen virksomhet, uten at alle er med på laget. Vaktmesteren holder andakt og gir sjelesorg. Økonomimedarbeideren gjør det samme. På de kristne internatskolene er det enda mer åpenbart. Der er alle skolens ansatte en del av det misjonerende og forkynnende prosjektet, som foreldre og elever har valgt å ta del i.
Det er et paradoks at honnørord om mangfold, toleranse og et liberalt samfunn er i skuddet som aldri før, samtidig som kristne menigheter og institusjoner kjenner at staten fester et stadig sterkere grep om tanken og troen. Med den rødgrønne regjeringen blir Norge et trangere og fattigere land. Mangfold og toleranse er bare fine ord. Egentlig tåles bare Arbeidepartiets teologi og metoder. Kristendommen tåler man ikke.
Også islamsk råd er bekymret over regjeringens forslag. De trenger neppe være bekymret. Det er ikke muslimene regjeringen vil herske over. Muslimene stryker man med hårene, i håp om fred.
Det er de kristne som skal få kjenne statens stramme klør.
