I 2008 gikk hele verden og halve USA i Obamarus. Men i dag er skuffelsen stor både i USA og resten av verden. Det var for godt til å være sant.

Valget av Obama var oppsiktsvekkende. Ikke fordi han var afroamerikaner, eller at han hadde kort fartstid i politikken. Men fordi han ligger så langt til venstre i økonomisk politikk, og fordi han er så verdiliberal i forhold til den amerikanske befolkningen. Det var det som var det politiske jordskjelvet.

Fortolkningene av Obamas triumf har vært mange og vidløftige. Noen mente den verdikonservative bevegelsen i USA var død. At befolkningen har adoptert et europeisk verdisett og blitt mer venstrevridde og mindre opptatt av å dyrke amerikansk eksepsjonalisme.

Det var på en måte alle europeiske sosialdemokraters drøm. Her har man gnålt mot amerikansk utenriks- og innenrikspolitikk i 60 år, og fått det ene tilbakeslaget etter det andre. Verst var kanskje Reagan-årene, da USA levde i en sammenhengende triumf basert på kapitalisme og verdikonservativ ideologi.

Men med Obamas inntog var det endelig slutt på alt man ikke likte ved USA. Men så kom virkeligheten.

Obama er handlekraftig, og satte straks i gang med den mest radikale politiske agenda noensinne i USA. Ny utenrikspolitisk retorikk, statlig overtakelse av banker under finanskrisen, og ikke minst en helsereform som ville påføre kommende generasjoner ufattelige kostnader.

Men da våknet det amerikanske folk. De ville slett ikke har en slik venstrevri. De tror på kapitalismen, og vil ha markedsstyrte helseforsikringstilbud, og de ville ikke ha offentlig intervensjon i konkurstruede bedrifter.

De vil ikke ha appeasement mot islamske terrorister og land som Iran, som vil utslette Israel, USAs nærmeste venn og allierte. De vil ikke stenge Guantanamo-basen og sende terroristene tilbake til Jemen, for så å bli angrepet av dem igjen.

Og de vil ikke ha en europeiske verdiliberal president.

Om du skulle være i tvil, så er det nok å se til valgresultatet i Massachusetts. Staten som er selve kjernelandet til Demokratene. Der tapte Obamas kandidat så det sang, noe ingen hadde sett for seg på forhånd. Og forbered deg på mer. I stat etter stat står demokratiske kongressmedlemmer på valg i november med nedslående meningsmålinger. Blant dem som sliter mest, er Harry Reid fra Nevada, lederen for demokratene i senatet, og Obamas nøkkelmann for å få gjennom sin politiske agenda.

I Florida sliter også den republikanske senatorkandidaten Charlie Crist, som trodde han skulle rusle inn til seieren i primærvalget i høst. Men han har omfavnet Obamas politikk på flere områder, og velgerne straffer ham resolutt. Resultatet er symptomatisk. Marco Rubio, den konservative kristne kandidaten som står fast på prinsippene i en konservativ økonomisk politikk.

Den store voksende bevegelsen innen det republikanske partiet er altså verdikonservativ og økonomisk konservativ, og viktigst av alt: De mener de to er uløselig knyttet til hverandre.

De kommer til å slå knock-out på president Obamas folk i høstens valg.

Det er et slag for Obama, men også for alle de europeiske, og herunder norske drømmerne, som trodde den amerikanske folkesjelen var i endring. Det var nok for godt til å være sant.

På den liberale fløyen i KrF snakker de mye om raushet og romslighet. Men det er lite raushet i måten man omtaler egne velgere og partifeller.

La oss ta Inger Lise Hansen som et eksempel. Hun er jo i vinden for tiden, og en av dem som hyppigst tar ordene raust og romslig i sin munn.

Etter høstens valg ble Inger Lise Hansen intervjuet om partiets fremtid. Da ga hun sine visjoner for det nye KrF, det rause, romslige partiet med bred appell. Men den halvparten av partiet som ikke støtter hennes vyer for KrFs fremtid står i veien for dette prosjektet. Det skal Inger Lise Hansen først og fremst være glad for, fordi den oppskriften hun gir for KrFs suksess ville garantert bli partiets endelikt, og ført henne lenger unna stortingsplass i Vestfold enn hun noensinne har vært. Men det forstår hun ikke.

Men hennes oppskrift for å løse ”problemet” er like enkel som den er håpløs.

– De kan forlate partiet, mener hun.

Man kan si mye om en slik uttalelse, men den er i hvert fall ikke preget av raushet.

Skrur man tiden tilbake til 2004, og stortingsnominasjonen i Hordaland, vil noen huske at daværende indremisjonsgeneral Karl Johan Hallaråker var på tale som stortingskandidat for KrF. Han var intervjuet i en lengre sekvens i Lørdagsrevyen på NRK, og presentert som en mulig kandidat for fylket der KrFs vugge står.

Dagen etter stod daværende KrFU-leder Inger Lise Hansen frem i Søndagsrevyen. Hun ville gjerne ha sagt at KrF ikke kunne ha kandidater som Hallaråker.

- Vi kan ikke ha kandidater som bare er opptatt av Israel, sa hun.

Hennes analyse av Karl Johan Hallaråker er i beste fall mangelfull, men nok en gang stiller man seg spørsmålet. Hvor blir det av rausheten, romsligheten og bredden?

Selv var jeg i radiodebatt med tidligere KrFer Kristin Aase, som i sin tid måtte forlate partiet, fordi hun ville gå inn for selvbestemt abort. Hun delte partiet inn i to. De som var opptatt av rettferdighet, nestekjærlighet og et engasjement med mennesker som sliter, på den ene siden, og moralistene på den andre.

Hvilken fløy som var liberal og hvilken som var konservativ kan du bare gjette.

Dette er liberalernes raushet. De vil ikke en gang anerkjenne at konservative KrFere kan ha gode motiver. De er bare moralister, og må aller helst forlate partiet.

Det er pussig at dem som snakker mest om raushet, romslighet og bredde er dem som synes å ha minst av det.

KrF er en enestående koalisjon av kapitalister, sosialister, bønder og alt i mellom. Nå settes koalisjonen på prøve.

KrF har vært partiet for dem som mener at verdier ikke bare måles i penger. Det gjelder enten man har mye eller lite av det. Ideen om at de kristne verdier og hjertesaker er viktigere for land og folk enn materiell velstand har gjort at man har vært villig til å legge bort lommebok-spørsmål, og samlet seg i et parti for kristne verdier. Det har vært limet som har holdt partiet samlet, gjennom tykt og tynt.

Når Inger Lise Hansen nå foreslår en helt ny politikk på viktige områder, fjerner hun limet som holder partiet samlet. Faren for at partiet faller sammen er nå større enn noensinne. Med det mener jeg ikke at partiet slutter å eksistere, men at tillitsvalgte og folkevalgte sier takk og farvel, og at velgere gjør det samme, i så stor grad at man havner under 4%  - under sperregrensen.

Derfor er situasjonen ikke mer alvorlig for de konservative enn de liberale. Det er nesten det samme hvilken av fløyene som vinner den pågående kampen. Hvis den ene fløyen slår i hjel den andre, dør begge. KrFs fløyer lever i et gjensidig avhengighetsforhold til hverandre. Striden som nå har oppstått kan bety enden på KrF som et parti av betydning i norsk politikk.

Den politiske kursomlegging Inger Lise Hansen foreslår har liten støtte på Sør- og Vestlandet.  Det er der KrF har størst oppslutning i dag, og hvor de får faste mandater til Stortinget. Resten av landet gir for det meste utjevningsmandater. Det betyr at hvis KrF havner under sperregrensen, kan det ironisk nok være at man sitter igjen med fire stortingsrepresentanter fra nettopp Sør- og Vestlandet. En fra Møre og Romsdal, en fra Hordaland, en fra Rogaland og en fra Vest-Agder.

Fløyene i KrF står lenger fra hverandre i dag enn noensinne. Måten partiet har taklet dette på tidligere er ved å dobbeltkommunisere. Slik har man lekket velgere i begge ender. Et ferskt eksempel er fra Gaza-demonstrasjonen utenfor Stortinget 8. januar. Kvelden før demonstrasjonen sa Dagfinn Høybråten at han syntes det ville være upassende å delta under demonstrasjonen for ham som KrF-leder. Så smalt det, og terrorkreftene viste seg i Oslo. Alle forstod hvem som stod for fred og hvem som stod for krig. Da sa plutselig Dagfinn Høybråten at han var stolt over at KrF hadde vært representert under demonstrasjonen, ved en stortingsrepresentant. Den kvelden tapte KrF mer velgere enn på noen enkelt dag i partiets historie.

Striden som nå har oppstått er av det gode, i den forstand at det tvinger frem nødvendige avklaringer i partiet. Etter det som nå har skjedd er flankene eksponert, og det blir umulig å dobbeltkommunisere. Men det er et høyt spill å legge opp til konfrontasjon på dette viset.

KrF må lande denne diskusjonen med fornyet støtte til demokratiet Israel, herunder forsvar av sikkerhetsgjerdet, som har vært en formidabel suksess målt i antall menneskeliv spart for død og lidelse. Det er dessverre tydelig at ikke alle måler suksess på den måten, men det gjør jeg.

KrF må fortsette kampen mot ekteskapsreformen. Den er ikke over. Slaget står blant annet i skoler og barnehager, der pensum nå er en ren sosial programmering av unge mennesker, og en politisk indoktrinering av små barn, i spørsmål som skal avgjøres i hjemmet, ikke av myndigheten gjennom utdanningsapparatet.

Når det gjelder bekjennelsesparagrafen kan man mene hva man vil. Det strategisk pragmatiske grepet å la den bestå. Den hindret ikke partiet i å få over 13% oppslutning for noen år siden. De som er mest opptatt av denne, er de velgerne partiet allerede har. Dem kan det være nyttig å få med seg videre.

Når det gjelder EU-saken, er det vanskelig å gjøre det til et kristent testspørsmål, selv om det er tydelig at kristne med stor overvekt er EU-motstandere. Kort sagt, er et tydelig nei til EU det eneste pragmatiske grep som kan kombineres med en drøm om høy oppslutning. Nesten hele KrF-organisasjonen er EU-motstandere. Det samme kan sies om kjernevelgerne. KrF er et av de partiene som har mest å profitere på en fremtidig EU-debatt, men da som det tydeligste nei-partiet.

Striden som nå pågår handler om den mest dramatiske nyorienteringen av partiet noensinne. Skulle det Inger Lise Hansen skisserer bli virkelighet, er KrF i realiteten et nytt parti. Eller rettere sagt et gammelt parti - Venstre. Med sentrumspolitikk, liberale og nærmest relativistiske verdier og med ja til EU. Det førte ikke Venstre særlig langt ved valget i 2009. KrF vil lide samme skjebne.

Jon Lilletun så KrF som en koalisjon, men forstod at man måtte stå sammen om en del saker for å holde koalisjonen samlet. Nå settes koalisjonen på sin tøffeste prøve noensinne.

Da Kristin Halvorsens lanserte sin Israelboikott i 2006, rykket den ferske utenriksministeren Jonas Gahr Støre ut og sa at den norske regjeringen ikke er for boikott, men snarere er en venn av Israel. Det var siste gang vi hørte noe om det vennskapet.

Vi trodde Kristin Halvorsens Israelsboikott var et eksempel på utfordringene i en flertallsregjering. Utenriksministeren gjorde det klart at boikott var i strid med regjeringens offisielle politikk, og Kristin Halvorsen måtte krype skamfull tilbake til kontoret sitt.

Men venstresiden gir aldri opp. Får de et nederlag, rister de av seg skuffelsen, og legger en ny strategi for å vinne. Slik gjorde også SV da man skulle tro de hadde fått seg en kraftig lærepenge.

Og regjeringen har lagt seg på en Israelfiendtlig linje. Forrige stortingsperiode markerte et skifte i Norges sekstiårige linje i Israelspolitikken. Hvis du ikke tror meg, kan du heller få det direkte fra utenriksministerens egen munn. Han sier det slik til Dagbladet:

- Vi kan ikke ha nostalgi i forhold til rollen vi hadde på 90-tallet. Vi skal ikke være meglere. Norge har i dag en klar rolle som leder av giverlandsgruppa for palestinerne.

Sagt på en annen måte: Før var vi på lag med begge parter. Nå holder vi bare med palestina-araberne.

Norge var det første, og er fortsatt eneste landet i den vestlige verden som støtter Hamas-regjeringen. Norge, en gang en del av det diplomatiske gode selskap, er blitt annerledeslandet, fordi vi understøtter klassisk terrorisme med penger. Utenriksministeren kunne like gjerne gitt pengestøtte til Al Qaida.

Norges rolle i forhold til Durban II-toppmøtet, understreket at Norge ikke lenger vil kjempe kampen mot antisemittismen slik vi har gjort siden 2. verdenskrig. De arabiske landene viste lenge i forveien at de ville bruke toppmøtet til å fremme antisemittisk propaganda. Norge sviktet, med utenriksminister  Jonas Gahr Støre i spissen, både før og under toppmøtet. Land vi burde stått sammen med, viste jødehatet ryggen, og stod for sannheten og menneskeverdet, men ikke Norge.

Norges sterke fordømmelse av Israel under Gaza-krigen var preget av at man ville nekte Israel å forsvare seg. Hva Israel skulle gjøre med granatregnet som kom over kvinner og barn i Israel, hadde man ingen synspunkter på. Men tiltak for å stanse det var i hvert fall urimelige.

Boken til Gaza-legene Erik Fosse og Gilbert, er et ensidig angrep på Israel. Det har de selvsagt lov til å komme med her i Norge, og i Israel. Det er ytringsfrihet. Legene er svorne fiender av Israel, og gikk Hamas’ ærend under Gaza-krigen. Gilbert er både marxist og sympatisør med dem som utførte terrorangrepet mot USA 11. September 2001. Problemet er bare at den norske utenriksministeren har satt sitt navn på boken. Han gir med det den norske stats godkjennelse til budskapet til Gilbert og Fosse, som ikke handler om sykehusliv og nødhjelp, men om politikk og støtte til antisemittiske terrorkrefter.

Den rødgrønne regjeringen er konsekvent i sin nye linje mot Israel. Det er SVs program som kommer til uttrykk i regjeringens politikk. De mange anledningene utenriksministeren har hatt til å markere at vi fortsatt er en venn av Israel, slik han selv sa det i 2006, har han brukt til markere det motsatte.

Dem som i dag fremmer antisemittismen i Norge, er de samme som i sin tid støttet Pol Pot og Mao.

Kristenfolket har onsdag 20.01 anmeldt amanuensis ved NTNU Trond Andresen for brudd på straffelovens rasismebestemmelser, § 135A. Forholdet dreier seg om et innlegg Andresen har publisert på nettstedet KK-forum, Klassekampens tidligere debattforum, nå en uavhengig debattside.

I innlegget sitt uttrykker han etter vår mening klassisk antisemittisk tenkning, og tillegger jødene som etnisk gruppe, bestemte negative egenskaper, som manglende empati og egosentrisitet. Han sier også at de er innehavere av en selvtilfreds stammementalitet.

Utsagnet kunne like gjerne vært hentet fra nazistenes publikasjoner på 30-tallet.

Vi ønsker uttalelsene prøvet for domstolene. Dersom rasismeparagrafen skal ha som mål å verne jøder mot rasistisk basert forfølgelse og sjikane, må uttalelsene til Andresen rammes av denne. Dersom denne paragrafen ikke skal gjelde antisemittisme, bør den heller strykes fra lovverket.

Foruten å være tidligere politiker for Rød front, SUF, AKP (m-l) og RV, er han tidligere styremedlem på NTNU, og initiativtaker til aksjonen for å få NTNU til å gå inn for akademisk boikott av Israel.

Dette lyktes han ikke med. Etter at boikottplanene ved NTNU havarerte, har diskusjonen blusset opp igjen ved Universitetet i Bergen, etter uttalelser fra rektor, også tidligere medlem av SUF.

Med Andresens uttalelser får NTNU-boikotten et mye tydeligere bakteppe av rasetenkning. Dette bør være til ettertanke for dem som støttet ham i Trondheim, i tro på at de var med på en politisk markering. Det bør også få ansatte og studenter ved Universitetet i Bergen til å tenke seg om.

Det synes å være et mønster i at dem som lettest lot seg inspirere av voldelige despoter og torturister som Pol Pot og Mao, på 60- og 70-tallet, er dem som er minst motstandsdyktige mot antisemittismen i dag, og som har de mest romantiske forestillinger om Hamas og deres likesinnede.

Det er en slags logikk i det, men det stiller enda større krav til resten av samfunnet, til å være på vakt mot disse kreftene, slik man i alt for liten grad var det mot antisemittismen før 2. verdenskrig, og mot kommunismen senere.

Jøder skal ha vern mot rasistiske ytringer i Norge. Det er myndighetens ansvar å beskytte dem mot dette. Derfor ligger saken nå hos politiet.

Universitetet i Bergen (UiB), ved rektor Sigmund Grønmo, en gammel SUF’er med sympatier for Mao og Pol Pot, vil ha akademisk boikott av Israel.

Da NTNU diskuterte boikott nylig, var det med et tydelig bakteppe av raseteorier om jødene.

Israel er et demokrati med en meget levende offentlig debatt, politisk og akademisk. Israelske akademikere er selv blant dem som ytrer opposisjon mot regjeringens politikk på forskjellige områder. Hvis norske akademikere har tro på sitt eget prosjekt, at forskning skal fremme utvikling, vil tvert imot styrking av samarbeid og forskning være veien å gå, ikke boikott.

Med sitt forslag avslører de at de er ikke først og fremst akademikere og forskere, men politiske aktivister som lar seg inspirere av antisemittiske strømninger.

Israel er det ledende land i verden innen forskning på en rekke områder, landbruk, miljø, sikkerhet, kommunikasjon osv. Sannheten er at det er Norge som har mest å tjene på samarbeid med Israel, ikke omvendt.

Men det er ikke det dette handler om. Når norske universiteter blir politiske verktøy i hendene på radikale fiender av demokratiet, som SUF’erne og palestina-aktivistene, må politikerne gripe inn. Norge er allerede kjent som et av verdens verste land når det gjelder antisemittisme. Det er tydelig at det ikke har ført til ettertanke, men snarere inspirasjon i enkelte miljøer.

At Universitetet i Bergen nå vurderer en tilsvarende strategi må få konsekvenser. Staten, med mindre den vil støtte en boikott, må holde tilbake penger fra UiB som en direkte konsekvens.

Universitetet i Bergen varsler at det kan komme til å gå inn for en boikott av israelske akademikere. Den bør svares med samme mynt.

Dersom denne antisemittiske handlingen finner sted, vil Israels venner over hele verden jobbe for at Universitetet i Bergen selv blir boikottet. Det må føre til at deres studenter nektes utveksling, deres artikler nektes publisering og deres institutter mister sine samarbeidspartnere verden over.

Kristenfolket er venner av jødefolket, og vil ikke sitte stille og se på at antisemittismen får vekstvilkår i Norge.

Spillet som pågår nå om ansettelsesfriheten for kristne organisasjoner berører kjernen i spørsmålet om trosfrihet. Regjeringens forslag kan bare forstås som et forsøk på å blande seg inn i teologiske spørsmål. Hver gang staten gjør det, går det galt.

Når Arbeiderpartiet vil frata Frelsesarmeen statsstøtte av teologiske grunner, bør ikke noen være overrasket over at de vil gjøre det samme mot de kristne friskolene.

Friskolenes gode resultater og høye anseelse er et levende vitnesbyrd om at staten ikke er alene om å lage gode løsninger for det norske folk. Arbeiderpartiet på sitt beste, ser verdien av arbeid utført utenfor offentlig sektor. Arbeiderpartiet på sitt verste, tåler det ikke.

Det er ingen nyhet at det finnes politikere som vil styre menneskers tanker og sinn, gjennom politiske vedtak. Det finnes motstandere av grunnleggende menneskerettigheter i Norge, som bekjemper foreldrenes rett og plikt til å oppdra sine barn, og mener det er staten som skal lære barn hva de skal mene og tro.

Det sies at vaktmesteren, vaskepersonalet, kontorpersonalet, økonomimedarbeiderne og gymlæreren ikke må være kristen for å kunne jobbe på en kristen skole. I noen tilfeller er det rett. Men det må skolen avgjøre selv.

Slik fungerer det i dag. På enkelte kristne skoler, er for eksempel renholdstjenesten ikke omfattet av krav til tro eller livsførsel, etter skolens eget valg. Noen setter til og med oppdraget ut til eksterne firma, uten krav til at vaskepersonalet er kristne. Det er blant annet både muslimer og hinduer som vasker på kristne skoler i Norge. Det jobber også ikke-kristne lærere på kristne skoler, ansatt av skolene selv.

Men de er der fordi skolen har gjort et valg, og veid disse hensynene opp mot hverandre. Den tilliten vil man frata skolen og foreldrene, slik at staten kan bestemme. Det er altså ikke nok at staten bestemmer på de langt over 90% av skolene som er eid og drevet av det offentlige. De kristne skolene skal ikke få bestemme selv. Det er totalitært.

Lovforslaget som foreligger nå, er resultatet av arbeidet til Graver-utvalget, et utvalg som ble satt ned av Arbeidsminister Bjarne Håkon Hanssen i 2007, for å foreslå tiltak og nytt lovverk mot diskriminering.

Den gamle lovparagrafen som sikret ansettelsesfriheten for religiøse organisasjoner, definerte klart hvilke virksomheter som var unntatt fra loven. Slik lovforslaget foreligger nå, er det en vag definisjon av den unntaksbestemmelsen. Det sies bare at det skal være saklig grunn til unntak, dersom en menighet vil legge tro og samlivsform til grunn for ansettelse. Det betyr at dersom en sak kommer for domstolene er det igjen staten som skal vurdere hva som er saklig. Menighetens lære er dermed ikke definert som saklig. Det blir opp til dommerens skjønn. Her ligger alt til rette for sirkus i retten og statlige overgrep mot trosfriheten.

Skoleledere sier at ansettelsesfriheten er en absolutt betingelse for å drive kristen skole. Man kan ikke drive en kristen virksomhet, uten at alle er med på laget. Vaktmesteren holder andakt og gir sjelesorg. Økonomimedarbeideren gjør det samme. På de kristne internatskolene er det enda mer åpenbart. Der er alle skolens ansatte en del av det misjonerende og forkynnende prosjektet, som foreldre og elever har valgt å ta del i.

Det er et paradoks at honnørord om mangfold, toleranse og et liberalt samfunn er i skuddet som aldri før, samtidig som kristne menigheter og institusjoner kjenner at staten fester et stadig sterkere grep om tanken og troen. Med den rødgrønne regjeringen blir Norge et trangere og fattigere land. Mangfold og toleranse er bare fine ord. Egentlig tåles bare Arbeidepartiets teologi og metoder. Kristendommen tåler man ikke.

Også islamsk råd er bekymret over regjeringens forslag. De trenger neppe være bekymret. Det er ikke muslimene regjeringen vil herske over. Muslimene stryker man med hårene, i håp om fred.

Det er de kristne som skal få kjenne statens stramme klør.

Den politiske polariseringen har økt blant norske kristne. Hvor mange bedehusfolk stemte Fremskrittspartiet på 90-tallet? De var få. Men i dag er de mange.

Dette er gamle KrF-velgere som av en eller flere grunner ikke lenger stemmer på partiet. I tillegg kommer dem som stemmer andre partier eller sitter hjemme i frustrasjon. Og til slutt har du en gruppe som stemmer KrF motvillig, og føler seg tvunget, i mangel på andre alternativer.

Lekkasjen til den konservative høyresiden har truet partiet utenfra. Opposisjonen mot partiets linje fra egen organisasjon har man holdt under en viss kontroll.

Mange av landsmøtedelegatene som stemte for partiledelsens linje i regjeringsspørsmålet, stemte mot egen overbevisning. Det er ikke lett å gå i mot partilederens og landsstyrets vilje, særlig når partilederen holder et harmdirrende innlegg og snakker foraktelig til ”dere som er så begeistret for FrP”, i sekundene før avstemningen. Da avstemningen foregikk, gikk partiledelsens hoder 360 grader rundt på første benk. Alle som stemte for samarbeid med FrP ble observert.

I dette regimet er det blitt trangt i KrF. Mens kristenfolket i dag er bredere sammensatt enn noensinne, er kristenfolkets parti smalere og mindre fargerikt enn noensinne. Forskjellighet blir sett på som en trussel mot partiets ve og vel, snarere enn en styrke partiet kan utnytte.

Stortingsgruppen består i dag av KrFere som er svært like politisk. For like. Det kan ingen av dem klandres for. Men samlet sett er det et problem for partiet.

For hvem representerer den KrF-tradisjonen som Kåre Kristiansen, Anita Apelthun Sæle og Gunnar Prestegård  har stått for?  Et raskt blikk på stortingsgruppen gjør det lett å slå fast at denne fløyen er faset ut. Men den kan komme tilbake.

På nittitallet var KrF et mye bredere parti enn i dag. Det er noe av forklaringen på at man gjorde det bra. Partiet hadde typer som alle kunne identifisere seg med. Dermed stemte de fleste aktive kristne på KrF, fordi alle følte seg representert. KrF var en koalisjon av mange forskjellige grupper, som alle samlet seg om de kristne sakene. Selvsagt var det også fløykamper den gangen. Og det er liten tvil om at utfasingen av høyresiden var i gang. Men fløykampen skjedde med alle fløyene på banen. Nå er høyresiden henvist til tribunen.

KrF må åpne seg opp igjen som et bredt parti. Det må bli rom for forskjellighet. I dag er det forbudt å snakke om at man har en høyreside og en venstreside. Det er forbudt å snakke om konservative og liberale. Til og med språket blir man fratatt. Det er som å angripe legen som stiller diagnosen og ikke sykdommen. Gjennom dette dyrker man en enighet som ikke finnes. Produktet er dårligere politikere som bare finner seg til rette i systemet, og marsjerer i takt. Borte er det folkelige, fargerike og rause partiet, som blant andre Jon Lilletun representerte. Det var han som kalte KrF for en koalisjon, og som forstod best hva det betydde.

Det er stadig noen som tar til orde for å starte nye kristne partier. Det samme har blitt sagt etter valget i høst. Jeg tror ikke vi trenger flere partier. Vi bør kunne klare oss med dem vi har. Men blir det trangere og smalere i KrF enn det er nå, kan det bli vanskelig å stagge dem som vil starte nytt. Jeg kan ikke se annet enn at begge partiets hovedfløyer kommer til å tape på det. Det er heller på tide at noen tar fornuften fangen, og tar Jon Lilletuns koalisjonstanke på alvor.

Skal KrF bli et bredt parti virker ikke oppskriften om å sende deler av partiet på dør, i håp om å få enda flere nye velgere til erstatning.

Man må være inkluderende på en ny måte. Eller på den gamle måten for den saks skyld. KrF må bli et parti der alle kristne kirke- og bedehusfolk føler seg hjemme, og som alle kan støtte entusiastisk opp om. Fra et slikt utgangspunkt kan man jobbe for å nå ut til andre grupper, som fra tid til annen vil stemme KrF. Vi så det med kontantstøtte- og ”stem på en statsminister”-valgene i 1997 og 2001. Det er mulig å gjenta det, men da må raushet og bredde bli mer enn ord.

Det krever at noen må se bredden og være rause.  

Om få år kan vi ha flere muslimske bønnetårn enn kirketårn i norske byer. Det vil jeg stemme imot. Det handler ikke om religionsfrihet.

Sveits har vedtatt et forbud mot minareter – bønnetårn. Det skjedde ved folkeavstemning. For tiden virker det som om alle er enige i at stort flertall av det sveitsiske folk er dumme og intolerante. Det er selvsagt feil.

Sveitserne er bekymret for islams inntog i Europa. Det er de med god grunn. Dem som ikke ser farene ved at Europa har en raskt voksende muslimsk befolkning, er selv en fare.

Slik vi har fått referert debatten i Sveits, har minaretmotstandernes strategi vært å vise hvordan utviklingen kan bli dersom minaretene blir mange. Det ønsker ikke sveitserne. Derfor stemte de imot.

Dersom et lignende forslag kom til folkeavstemning i Norge, Danmark, England eller Tyskland, kunne resultatet blitt det samme. Det er ikke fordi folk er fiendtlige mot muslimer, men fordi den kristne vestlige kultur er truet, og må forsvares. Det er en grunn til at muslimer flykter fra de islamske statene, for å komme til Vesten. Vestens verdier gir det beste liv for alle mennesker, også muslimer. Her nyter de tros- og ytringsfrihet, likeverd mellom kvinner og menn, økonomiske muligheter og alle de andre godene som den kristne kultur har skapt, og som mangler i den islamske verden.

I norske byer dominerer kirkebyggene. Med sin monumentale arkitektur, er de et vitnesbyrd om en nasjon bygget på kristendom. De er en del av vår nasjonale identitet, og en del av det som må bevares, dersom våre verdier og vår kultur skal bestå. Muslimske bønnetårn i bybildet endrer en bys identitet. Du kan selv tenke deg å komme ut av Oslo S, og bli møtt av en gigantisk mosaikk-moske, med 20 meter høye bønnetårn, med muslimske bønner gjallende gjennom høytalerne fem ganger for dagen. Oslo ville blitt en annen by å komme til.

Det er åpenbart at muslimer skal ha rett til å utøve sin religion. De skal selvsagt ha moskeer, og kunne forkynne og be trygt i dem. Det er en menneskerett, og en del av religionsfriheten som vi har i Vesten, og som mangler for kristne i den islamske verden.

Men det er ingen menneskerett å forandre en bys arkitektur. Vi har ingen plikt til å importere Midtøstens byggeskikker til Europa.

I Norge får man ikke en gang spikre fast en Euro-palle i strandsonen. Noen steder får man ikke en gang velge fargen på eget hus. Da sier det seg selv at minareter ikke er hevet over Plan- og bygningsloven, eller skal ha forrang i politisk behandling.

Et lovforbud mot minareter er et komplisert forhold. Men intensjonen i det sveitsiske nei til minareter er enkel å forstå og sympatisere med. Den kristne kultur som bygget Europa er vårt mest verdifulle arvegods. Den forsvares best av folket, særlig når det er politisk ukorrekt.

Karl Johan Hallaråker har skrevet en lærebok for kristne i politikken, som du kan lese på en helg. Den er det beste innlegget i debatten om KrFs fremtid, til nå. Hallaråker er en av de fremste politikerne KrF har fostret. Kanskje den fremste. At han ikke ble stortingsmann 1993, var et stort tap.

Nominasjonsmøtet i Hordaland KrF i 1992: Presten, bømlingen og bibelskolerektoren Karl Johan Hallaråker hadde sagt ja til partiets ønske om å stå først på partiets stortingsliste. Valgkomiteen, ledet av Asbjørn Haugstvedt, hadde innstilt ham som førstekandidat. Det ble kampvotering mellom ham, og legen Are Næss. Sistnevnte vant avstemningen. Andreplassen fikk Anita Apelthun Sæle. Da Hallaråker ble tilbudt tredjeplassen, måtte han ta et vanskelig valg.

Skulle han ta i mot en høyst usikker plass, som mest sannsynlig ville gjøre ham til vararepresentant på Stortinget? Da ville han legge et løp for en fremtidig politisk karriere. Eller skulle han si nei takk og sette jobben som bibelskolerektor først? Han kom frem til at det ville være urett mot både Indremisjonen og partiet å dele seg slik, og takket nei.

4 år senere viste det seg at tredjeplassen på KrFs Hordalandsliste hadde vært nok til å gi ham stortingsplass i 1997. Ingebrigt Sørfonn, som fikk plassen da Hallaråker takket nei ble stortingsrepresentant, og ble sittende i 12 år.

Hallaråker ble spurt under bokpresentasjonen onsdag om han har angret på valget han tok, eller om han har gjort seg noen tanker om hvordan livet hans ville blitt dersom han hadde havnet på Stortinget.

– Tankene mine får du aldri, svarte Hallaråker med glimt i øyet, før han la til.

–  Jeg har alltid lagt livet mitt i Guds hender.

Men han innrømmer at mange har sagt til ham siden den gang, at det har vært vel og bra å ha ham både som rektor og generalsekretær, men at de så gjerne skulle sett ham som stortingsrepresentant og frontfigur for den konservative grasrota, på innsiden av norsk politikk.

Karl Johan har vært nevnt ved alle stortingsnominasjoner siden. Og han er øverst på listen når journalistene vil ha kommentarer til aktuell politikk fra bibelbeltets representanter. Og han leverer hver eneste gang. Prinsipiell, gjennomtenkt og velformulert ideologi, anvendt på aktuelle politiske saker. Slik har han stått til rådighet for partiet, på tross av sin rolle i misjonen. Han skygger ikke unna de vanskelige debattene. Han slår ikke av på budskapet, men står som en påle for det han mener, på vegne av seg selv og den store konservative bedehusbevegelsen, som har vært KrFs grunnfjell siden 1933.

At partiet ikke alltid har fulgt hans råd har ikke svekket ham i kampen. Tvert imot. Han er utholdende, og beviser det med å lansere en egen politikkhåndbok for kristne, som er nettopp det som trengs i en forvirrende tid.

Hallaråker presenterer en modell for å sortere politiske saker, som er velkjent for Norge IDAGs lesere. Han lanserte den allerede for noen år tilbake. De tre sirklene definerer en kjerne, der avgjørende bibelske verdiene ligger. Ekteskapet og abort hører til i denne kjernen, der Hallaråker mener den kristne forpliktelsen er absolutt.

Deretter kommer en ny sirkel med saker der Bibelen og kristen etikk gir klare føringer for politisk retning, men der man kan finne ulike virkemidler for å oppnå politiske resultater. Fattigdomsbekjempelse er klart i tråd med Guds bud og den kristne etikk, men virkemidlene for å oppnå dette finnes det ingen fasit på. Her vil folk som ligger til venstre og høyre i økonomisk tenkning velge forskjellig tilnærming. Men begge vil stå på trygg kristen grunn når de jobber for å løfte mennesker ut av fattigdom og elendighet.

I den tredje sirkelen ligger de saker som ikke lar seg definere ut fra kristen tradisjon eller lære. Hvor skal skolen ligge, eller hva skal smøret koste? Det sier ikke Bibelen noe om, men likevel må et parti ha en politikk på området.

Viktigheten av sakene for et kristent parti er dermed definert. Det finnes noen saker som er fundamentale, og disse kan ikke bli en del av et politisk spill. De er hevet over regjeringsspørsmål, og politisk hestehandel.

Skal vi tolke Hallaråker videre, er det nettopp usikkerheten om forpliktelsen i spørsmål om ekteskapsloven, og andre sentrale kristne hjertesaker som skaper problemer for KrF. Hans analyse er riktig. Kristne kan leve med smørprisen enten den blir 20 eller 40 kroner. Men ekteskapet som samfunnets byggestein, trosfriheten og retten til liv fra unnfangelse til naturlig død er udiskutable for kristne, og må være det for et kristent parti.

Modellen er gitt. Den enkelte kan ta den i bruk og anvende den på den politiske virkeligheten. Hallaråker har gitt KrF og kristenfolket et verktøy som kan gi store politiske resultater, dersom det tas i bruk.

De som kjenner Hallaråker, fremhever hans evner til å få gjennomslag i forhandlinger, i styrerommet og i årsmøtene. Han er en sterk personlighet, målbevisst og utholdende, og med stor integritet. Ser man på KrFs historie, er det fristende å begi seg ut på noen tankeeksperimenter. Hvem skulle gjøre ham rangen stridig i en partilederdiskusjon, dersom Karl Johan Hallaråker hadde vært en del av stortingsgruppen fra1993? Hvordan kunne det påvirket regjeringskabalene? Og ikke minst, hvilket preg kunne Karl Johan Hallaråker satt på politikken?

Norsk politikk hadde sett annerledes ut.

KrF bør opprettholde bekjennelsesparagrafen. Den har vært viktig for partiet, og blir ikke mindre viktig fremover.

For mange kristne velgere, er bekjennelsesparagrafen det som til slutt får dem til å stemme KrF på valgdagen. De er kanskje ikke bevisste på det selv, men det er ikke sjelden man hører folk si, at de stemmer KrF fordi de vil ha kristne inn på Stortinget, eller at det er en selvfølge for dem å stemme på et kristent parti.

Når KrF blir tvunget til å inngå smertefulle kompromisser, eller enda verre, ikke står fast ved viktige saker, er bekjennelsesparagrafen noe av det som gjør at kristne likevel står last og brast med partiet. Den gir litt ekstra goodwill. Sånn sett, kunne dem som stundom skulle sett KrF være enda litt modigere i kampen for de kristne sakene, være tjent med at paragrafen forsvant. Det kunne gitt mer fokus på de politiske sakene, og mindre på andre ting.

Bekjennelsesparagrafen er på ett vis sovende. Den har ikke vært anvendt som hjemmel for noen sanksjoner i moderne tid. Men den har den signalvirkning at de som åpent bekjenner seg til en annen religion (ateismen eller islam for eksempel) ikke trenger å satse på en karriere i KrF. Men blant de øvrige over 90% av befolkningen som tilhører en kristen kirke, er det fritt frem for deltakelse i partiet, både i teori og praksis. Bekjennelsesparagrafen brukes ikke for å etterprøve om KrF-tillitsvalgte lever gudfryktige liv.

Slik paragrafen virker, er det mer som en bekjennelsestillatelse enn en bekjennelsesplikt. Den gjør at det er greit å lese et Guds Ord i KrF-sammenheng. Den åpner for at det kan være et åndelig fellesskap i de lokallag og fora der det er ønske om det. For noen KrF-tillitsvalgte er dette fellesskapet så viktig, at om det ble innskrenket, ville de miste gnisten, og trekke seg ut av politikken. Og en ting er sikkert. Forsvinner bekjennelsesparagrafen, blir det brått slutt på andaktene og Fader Vår mange steder.

Da blir det mindretallsdiktaturet som gjelder. Er det en muslim eller ateist i salen, vil dennes rett til å ikke bli utsatt for forkynnelse og bønn, gå foran alt. Slik er det i skolen og på arbeidsplasser. Slik vil det bli mange steder også i KrF, hvis bekjennelsesparagrafen forsvinner.

De kristne innslagene er blitt færre under KrF-landsmøtene. Der man før sang salmer, er det nå visesang. Jeg husker da jeg dekket mitt første landsmøte for Norge IDAG. Det var foran katastrofevalget som kostet Valgerd Svarstad Haugland ledervervet. Jeg trodde de ville synge Navnet Jesus blekner aldri. I stedet slo følgende Prøysen-strofe imot meg da jeg kom inn i landsmøtesalen.: ”Så seiler vi på Mjøsa, i en sprukken holk. Vi kjenner oss på moten, legg ut i frå Toten.  Årepinna knirker, og alt er hipp som happ.” Symbolikken var sterk.

I debatten om bekjennelsesparagrafen er det dem som vil fjerne den, og dem som vil la den stå. Det har ført til forslaget om ”en tredje vei” som det heter i KrF: et kompromiss der paragrafen endres, slik at den blir en lojalitetsparagraf, med henvisning til noe kristent. En slags KRL-bekjennelse. Det er sannsynligvis det dårligste alternativet. Det er et forsøk på dobbeltkommunikasjon, som skal gjøre begge sider fornøyde, men som bare vil gjøre alle misfornøyde.

Bekjennelsesparagrafen er en velgermagnet for KrF. Den gjør at man holder på viktige velgere i krevende tider. Kristendommen blir fordrevet fra alle deler av samfunnet. Skoler, barnehage, media og samfunnets møteplasser. Da er det godt at det finnes et rom i politikken hvor man fortsatt kan være kristen.

Den verdikonservative bevegelsen er i takt med det norske folk. Den radikale media- og politikkeliten er det ikke.

Det norske folk er grunnleggende verdikonservativt. Men de fleste lar staten, politikerne og media ta seg av verdiformidlingen, og orker ikke, tør ikke eller evner ikke å ta til motmæle.

Når NRK pusher homofili på norske barn, skal ingen fortelle meg at flertallet av norske foreldre er glade for det.

Når skolen likestiller islam med kristendom, nekter jeg å tro at det er i tråd med flertallet av norske foreldres og besteforeldres ønsker.   

Når julekalenderen på TV går uten henvisning til juleevangeliet, er det TV-kanalens valg, ikke folkets.

Når Frelsesarmeen og Evangeliesenteret blir tvunget av politikere og byråkrati til å avsi seg sin tro, som om Norge var en islamsk sharia-stat, er det ikke fordi det norske folk krever det, men fordi en liten gruppe sekulærfundamentalister i viktige posisjoner misbruker sin makt.

Når staten gjennom lov og forskrifter fjerner ordene mamma og pappa, ja hele familiebegrepet, er det ikke folkeviljen som råder, men de mest radikale aktivistene på venstresiden og i homolobbyen.

Den konservative norske folkesjelen sover. Den bryr seg, men ikke nok til å rope ut. Den vet at skandaliseringsmaskineriet i offentligheten slår knallhardt ned på alle konservative. Ett ord om ekteskap og det blir forsider, demonstrasjonstog og unisone fordømmelser. Det er nok å nevne Nina Karin Monsen.

Kristenfolkets prosjekt er å vekke den verdikonservative sovende kjempen i Norge. Vi må søke opp og finne alle som er villige til å tåle litt motgang, uansett hvor de finnes. Enten de er politikere i Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Høyre, KrF eller FrP. Eller når de finnes i næringsliv og akademia. Vi skal finne dem, vi skal samle dem, og vi skal vise lederskap.

Privat snakker jeg med Arbeiderparti-seniorer som gråter over ekteskapsloven. De er kirkefolk, som har det gamle Arbeiderpartis hjerte for de svake, og som tror på sosialdemokratiet, men som også tror på Gud, på familien og på trosfriheten. Den verdikonservative bevegelsen har venner i alle partier.

Det er på tide å vise ansikt. Det er på tide å ta den politisk korrekte tyren ved hornene. Den vil sparke og frese, med sine presseoppslag, sine demonstrasjonstog og sin usynlige organisasjon av radikalere i media, universiteter og politikk. Men den må temmes, og tjores fast i fjøset.

Der får den stå til den har lært seg folkeskikk, og respekt for tro, ytringer og demokrati.

 Vi jobber med store ting, og tror vi skal være med å gi den konservative bevegelsen selvtilliten tilbake. Noen må gå foran, og det må være kristenfolket, som forstår at vårt lands åndelige og moralske tilstand henger sammen med vår lykke og vår fremgang. Og som tror Gud når han sier at himmel og jord skal forgå, men at hans ord aldri skal forgå.

Vil du være med i vår bevegelse? Vil du være med å vekke den sovende kjempen? Det første du kan gjøre er registrere deg gratis her på kristenfolket.no. Du finner også kontonummer og informasjon om hvordan du kan støtte vårt arbeid.

Den verdikonservative bevegelsen er ikke bare kristen. Men den har sin rot i evangeliet. Derfor skal vi være frimodige som kristne til å la budskapet om et samfunn bygget på kristendom være et vitnesbyrd om at vi virkelig tror på det budskapet vi forkynner i våre menigheter. Når det går opp for den norske mann i hus og hytte, kan store ting skje.

Nå lanserer vi Kristenfolket AKTIV. Det er for deg som vil ha noe gjort i kampen mot avkristningen.

Det koster ingenting å være medlem i Kristenfolket AKTIV. Det er bare fordeler.  Du får beskjed når kristne verdier er truet, og du kan gjøre en forskjell. Du blir også en del av en større folkebevegelse som påvirker

Den kristne grasrota har manglet en organisasjon som ikke tar kirkepolitiske hensyn som organisasjonene altfor ofte gjør, og som ikke følger strømmen, slik politikerne altfor ofte gjør.

Nå er den her. Gjennom Kristenfolket fronter vi de kristne hjertesakene i politikken, og i media. Siden lanseringen i august har vi hatt omtale i så godt som alle landets medier, og antall oppslag har fr lengst passert 100. Selv har jeg deltatt i debatter i alle landets viktigste radio- og TV-kanaler.

Det er den ene delen av Kristenfolkets arbeid.

Det neste er å bygge et nettverk av mennesker som er opptatt av å kjempe for et samfunn fortsatt bygget på kristendom, og som vil være AKTIVE.  Når du registrerer deg hos oss, sørger vi for at du får beskjed når det skjer noe som krever handling fra oss kristne.

Nylig skrev jeg en kommentar i denne spalten, der jeg reagerte på at NRK promoterte homofili gjennom barne-TV. Dette førte til mediedebatt med NRK og Arbeiderpartiets Karita Bekkemellem. Diskusjonen gikk landet rundt, og er kommentert i blogger og på nettaviser flere steder. Allerede har debatten vi startet ført til omlegginger i programmet.

 Men tenk om vi samtidig kunne latt NRK høre fra oss hver enkelt. Hva om NRKs barne- og ungdomsavdeling fikk 1000 e-poster, brev og telefonoppringninger. Det ville rystet dem. Det ville fått varige resultater. Hadde vi forsterket budskapet med en hel grasrotoffensiv, kunne resultatene blitt massive.

Dette er et eksempel på hva vi kan gjøre gjennom Kristenfolket AKTIV. Det skal være lett å være med- ingen forpliktelser - fordi vi vet at mange allerede har medlemskap, aktiviteter og forpliktelser i massevis. Vi vil bare at du skal være orientert og koordinert med resten av grasrota, slik at din innsats kan gi resultater.

Det er slutten på tiden av mismot, der vi føler at ingen lytter, og at ingenting nytter. Når vi er smarte i strategien, og sammen i kampen, vil vi få resultater.

Når du registrerer deg på www.kristenfolket.no, blir du en del av den organiserte kristne grasrota. Da er du med på vinnerlaget. Når du registrerer deg, så få med din familie og dine venner. Jo flere vi er, jo større resultater vil vi oppnå.

NRKs nye barneprogram, ”Krem nasjonal” viser programlederen i det han kysser et stort antall personer av begge kjønn. Dårlig Barne-TV.

Programmet for øvrig er bra. Programleder Erik er en festlig gutt, som har god humor, og han er populær blant barn. Derfor er det dumt at prisen for å ta del i et hyggelig humorprogram, skal være å måtte se på homokyssingen. For øvrig er det heller ikke noe godt signal til små barn at programlederen kysser flere personer av motsatt kjønn. De fleste familier i Norge ønsker vel å oppdra sine barn etter idealet om å ha en kjæreste om gangen…

Homofili er etter mitt syn enda verre. Jeg nekter å tro at norske foreldre ønsker at deres barn skal møte homofili i form av en fjasete klinevideo i barne-TV-tid.

Foreldre må selv velge når og i hvilken ramme de skal forklare sine barn om homofili.

Og denne gangen nytter det ikke å komme med refrenget om at ”det er jo bare å slå av TV’en”. Det funker ikke på barne-TV. Jeg tror heller ikke NRK vil at debatten om Barne-TV, skal havne i det sporet.

Barne-TV er et statlig tilbud til norske barn, og skal ikke være ladd med ting som er kontroversielle og til anstøt for mange norske familier. Det bør kunne ses av alle, og bør være en trygg sone i sendeskjemaet, der foreldre ikke må bekymre seg for innholdet.

Heldigvis finnes det gode alternativ til småbarnsforeldre. Disney-kanalene viser programmer med langt bedre kvalitet, og med andre verdier enn det verste som vises på NRK. Amerikanske Disney har nemlig kommet mye lenger enn NRK i å lage programmer som formidler sunne verdier om vennskap, familie, tilgivelse, ærlighet osv. De lider ikke under det samme behovet for å tøye grenser som barne- og ungdomsavdelingen på Marienlyst. Men det er fortsatt mange barn i Norge som får sin TV-underholdning fra NRK.

Det er et paradoks, for oss som alltid har hørt at den amerikanske underholdningsindustrien er så grusom, at det er deres programmer og kanaler vi må zappe over til når det norske lisensfinansierte TV-tilbudet driver pubertal normoppløsning.

Dersom NRK skal fortsette med denne typen TV, vil den miste oppslutning, og argumentene for lisensfinansiert TV som skal formidle gode verdier, som gudstjenester, samisk språk og annet, blir mindre viktig.

Et av argumentene for et statlig mediehus, er ønsket om et reklamefritt tilbud. Særlig barn bør skånes for kjøpepresset, mener de fleste. Disney-kanalene har reklame. Men hvis jeg må velge mellom homofili på NRK og kjøpepress på Disney, tar jeg det siste, uten videre.

Støtten til Israel er et grunnleggende sivilisasjonsspørsmål. Det er en test på om man lever i virkeligheten eller i drømmeverden. Politikere som ikke støtter Israels rett til selvforsvar og som ikke forstår hvilke trusler Israel står overfor, bør man ikke ha tillit til.

Du vet hvilke politikere jeg snakker om. De som setter likhetstegn mellom det å bli drept eller lemlestet av en selvmordsbomber og det å bli avskåret fra en åker eller måtte gå en ekstra time til jobb.

De som sier at Sikkerhetsgjerdet skaper «lidelse på palestinsk side».

Alle som synes det er brysomt å stå i bilkø på vei til jobb, vet at det ville være slitsomt om det dukket opp et gjerde som gjorde at man måtte kjøre en ekstra time. Men ville du likestille det med det å leve i konstant frykt for terror og drap?

Og de som sier at Israel er den sterke part, når de omgis av stadig mer folkerike land, med stadig farligere våpen. Land som har hele verdensopinionen på sin side.

Når jeg snakker med politikere, er det ikke vanskelig å finne felles møtepunkter med de fleste. Alle kan være enige om verdien av den kristne arv, frivillighet, trosfrihet og andre ting. Men når Israelssaken dukker opp i samtalen, skjer det noe nærmest uforklarlig. Da kommer innvendingene på løpende bånd. Og det blir mer enn tydelig at om jeg bare vil kompromisse på Israelssaken, kan vi nok samarbeide.

Om jeg bare vil være litt mindre opptatt av Jerusalem eller Sikkerhetsgjerdet, eller i hvert fall snakke litt mindre om det. Da er det åpne dører inn i det gode selskap.

Men der går grensen.
Kristenfolket kan forhandle om mye. Ikke alt. Men mye. Vi skal være med på ordninger for både det ene og andre, der vi blir tvunget til å velge blant onder. Men vi svikter aldri Israel. Det er lakmustesten på om man har forstått virkeligheten, og om man vil være med å forsvare demokratiet og vår egen sivilisasjon når den trues. For den vil bli truet.

Jeg forlanger ikke at andre skal være enige med meg i alle små og store spørsmål i Midtøsten-konflikten. Men jeg har ikke tillit til dem som ikke grunnleggende sett støtter Israels rett til å forsvare seg, og som legger krav og byrder på Israel, som de samtidig ikke legger på seg selv eller Israels fiender.

Til sist vil jeg legge til at min egen erfaring er, at ingen slår Israels venner når det gjelder mobiliseringsvilje, tankekraft og reformatorisk glød. De forstår fiendebildet best. De avslører veikheten og kompromissene med en gang. De er utholdende. Og de er ikke redde for å lide Kristi vanære.

Derfor bruker jeg det som mitt eget testspørsmål når jeg skal vurdere folks utrustning til politiske slag. Til nå har det aldri slått feil. Israels venner svikter aldri

KrFU har fått to nye homofile varamedlemmer i Sentralstyret. De er valgt først og fremst fordi de er homofile. Det er en slags ny homokvotering i ungdomspartiet.

Det var lenge noen som prøvde å selge inn til media, og i organisasjonen at de to var foreslått fordi de var så dyktige. Den misforestillingen bidro KrFU-leder Kjell Ingolf Ropstad til å oppklare i en e-post til sine egne, der han gjorde det mer enn tydelig at det er det faktum at de to ungdommene er homofile som gjør at KrFU er tjent med å velge dem inn.

Den ene av kandidatene er for sikkerhets skyld nylig engasjert i KrF, og er 30 år. Begge deler ville under normale omstendigheter gjøre ham til en svært usannsynlig kandidat til partiets sentralstyre, der mange kjemper for å få plass.

Men han er homofil.

Derfor velges han.

Ungdomspartiets leder har personlig grepet inn for å sørge for det. I tillegg har han organisasjonserfaring, slik at han skal brukes av partiet til skolering. Det betyr at han fort kan dukke opp som utsending for KrFU på en lokal KrFU-leir i ditt fylke, for å lære opp den neste generasjonen KrF-politikere.

Men de nye kandidatene er ikke først og fremst homofile. De er homoaktivister. De er motstandere av KrFs familiepolitikk. En av dem forsøkte dertil å holde sitt syn på homoekteskap hemmelig for pressen.

Senere innrømmet han hvor han står politisk. Han ønsker også at KrF skal bli en del av venstresiden i norsk politikk. Og han er tilhenger av den nye ekteskapsloven. Han avviser å diskutere homoadopsjon, utelukkende fordi det pr. dags dato ikke er noen land som vil adoptere sine barn bort til norske homofile.

Den andre kandidaten var medlem i SVs ungdomsorganisasjon SU i flere år, og meldte overgang til KrF på grunn av partiets miljøpolitikk. Hun studerer nå til prest.

Så den nye homorevolusjonen i KrFU handler om to ting. Bruken av de homofile som gallionsfigurer i kampen for å bli akseptert i tiden, og en venstredreining av KrF, først og fremst i spørsmål om familie og ekteskap, men også som en del av den bredere politiske virkeligheten.

KrFU er grepet av homopanikk, og tror at det er to homofile som skal til for å løfte partiet til de store høyder. Samtidig reder de grunnen for slaget om KrFs sjel, der de vil ribbe partiet for nesten alt ved det som har verdi.

Jeg tror det er best at det prosjektet mislykkes.

KrFU, ofte referert til som KrFs fremtid, skal ha landsmøte denne helgen. Der har de sagt at de vil velge Gaute Brækken til sentralstyremedlem. Brækken har inngått ”ekteskap” med en mann under den nye ekteskapsloven som KrF kjempet imot.

Gaute Brækken har fortalt Vårt Land om sin støtte til den nye ekteskapsloven. Han hadde noen forbehold om bioteknologiloven. Adopsjonsloven var uinteressant, fordi det pr. i dag ikke var land i verden som ville adoptere bort sine barn til norske homofile.

Noen vil vel mene at spørsmålet er av mer prinsipiell karakter.

KrFs unge lovende har snakket om fornyelsen av KrF den siste tiden. Refrenget har vi hørt en del ganger. Legg bort kampen mot ekteskapsloven, vær mer ”åpen” og ”raus”. KrFU-leder Kjell Ingolf Ropstad fortolker valget av en ”gift” homofil i KrFUs sentralstyre som et tegn på at partiet er mer ”åpent”.

Jeg undres på om det er dette de mener alle de andre i KrF når de snakker om at partiet skal bli mer ”åpent” eller ”inkluderende”.  Det får vi svar på i god tid før neste valg. Utålmodigheten på venstresiden i partiet er så stor at svarene neppe ligger langt fremme.

KrFU skal også ta stilling til bekjennelsesparagrafen under årets landsmøte. Det skjer hver gang de kommer sammen, og det har aldri blitt de 2/3 flertallet som statuttene krever for å endre bekjennelsesparagrafen. I år er de liberale mer optimistiske. Valgresultatet har gitt dem vind i seilene, mener de. Men det er en liten utfordring. Det må bli et 2/3 flertall på ikke mindre enn fire påfølgende landsmøter. Det har ungdomspartiets grunnleggere sørget for.

 ”Våre forfedre har vært smarte”, sa en av dem lakonisk til meg forleden.

Ungdomsorganisasjonene representerer både det beste og verste ved partiene. Radikaliteten og utålmodigheten er forbilledlig. Samtidig kan noen av de minst gjennomtenkte og mest katastrofale standpunktene komme derfra. Eksempler kan jo være Unge Venstres hyllest av fri hasj, eller FpUs romantisering av dødshjelp. For ikke å snakke om partiene på venstresiden. Der er listen lang.

KrFU er på sitt beste når de kjemper for de fattige og forfulgte. Når de vil ha mer U-hjelp, og ytringsfrihet i Hviterussland. De er på sitt verste når de underlegger seg venstresidens mobbing av kristne ved at de prøver å smyge seg unna den på venstresidens premisser, som i tilfellet homopolitikken.

Et parti som bærer kristennavnet kan aldri bli godtatt på venstresiden, uten at de selv vil være med og vanære kristennavnet. Det tror jeg ikke de vil. De mener godt, og de vil være modige. Men kostnaden føles for stor.

De har i større grad enn foreldregenerasjonen måttet tåle spotten og mobbingen av den kristne tro, og de kristne normene. Så mye at noen av dem har begynt å tro på den selv.

Når du har levd mesteparten av ditt liv under medienes og skolegård-mobbernes harselas kan du komme til å forveksle raushet med svakhet, og åpenhet med relativisme.

Jeg tror det finnes en gnist av motstand mot det antikristelige hylekoret dypt nede i disse kristne ungdommene. Jeg tror det finnes en hellig vrede mot ensrettingen og mobbingen, hvis de kjenner etter. Jeg tror de lengter etter å kjenne den friheten som Martin Luther følte da han stod for keiseren og sa, ”her står jeg og kan ikke annet”.

Jeg håper vi får se et glimt av det i helgen.

Kristne velgere har flere alternativer når de skal avgi stemme. Det er bra.

Før i tiden var det bare ett alternativ for kristne velgere. Så godt som alle aktive kirke- og bedehusgjengere stemte på KrF. Det har forandret seg. Nå stemmer stadig flere også på FrP. Det viser bakgrunnstallene fra årets stortingsvalg.

Kristenfolket har ikke tatt partipolitisk stilling til hvem kristne bør støtte, med unntak av vår anbefaling foran stortingsvalget i 2009, om at vi ville ha en ny regjering, og at ingen kristne burde stemme på de rødgrønne partiene av den strategiske grunn.

Det kan endre seg i fremtiden. Vi er ikke låst til noe politisk parti, eller for den saks skyld noen politisk blokk. Våre råd kan være annerledes fra valg til valg, basert på den aktuelle politiske situasjonen.

I den rådende politiske situasjon, med en avkristningsregjering på rødgrønn side, er det ingen tvil om at kristne bør stemme på andre partier enn dem som sitter med makten. Skulle partiene på borgerlig side derimot, ved fremtidige valg, legge bort kristne saker som ekteskap, Israel, trosfrihet og foreldrerett og gå i retning av en nederlandsk liberalisme, kan jeg love at Kristenfolket vil stå dem i mot. Vi forholder oss til sakene, og er uten bindinger til noe parti eller blokk. Vi er, for å bruke Kjell Magne Bondeviks ord, blokkuavhengige.

Når kristne velgere i dag har flere partier som står opp for kristne hjertesaker er det et gode. For det første er vi avhengige av at de kristne sakene har støtte i mer enn ett parti, fordi vi vil ha gjennomslag. Ingen partier har rent flertall, og derfor må flere partier stå sammen skal saker vinnes.

For det andre holder det partiene på tå hev. Det blir en sunn konkurranse om de kristne velgerne, der partiene kappes om å representere kristenfolket på en best mulig måte. Når ett parti føler at de eier velgerne, har de ingenting å tape, og tar dem for gitt. Da blir sakene mindre viktige.

Vi har sett det det siste året. Vi er glade for at vi hadde Fremskrittspartiet og Siv Jensen den 8. Januar, da Dagfinn Høybråten og KrF ikke ville stå sammen med Israels venner på Eidsvolls plass, da vi demonstrerte til støtte for Israel under Gaza-krigen.

Vi er glade for at vi hadde Kristelig Folkeparti da FrP gjorde sitt ulykksalige vedtak om å åpne for aktiv dødshjelp. Og det er KrF-trusselen som kommer til å gjøre at vi vinner den saken tilbake neste gang FrPs landsmøtet skal stemme over prinsipprogrammet på ny. FrP vet at saken er storlig upopulær i befolkningen, og stor og viktig nok til at kristne velgere vil la være å støtte partiet, dersom denne saken blir stående. De vet også at kristenfolket har andre alternativer, og at de ikke eier velgerne.

For KrF ga Høybråtens feilvurdering den 8. januar umiddelbart utslag på meningsmålingene, og partiet mistet 10% av sine velgere til FrP på en kveld.

De fleste av disse og flere andre som allerede hadde meldt overgang til FrP kom tilbake til KrF da FrP gjorde sitt dødshjelpvedtak.

At FrP senere gjorde retrett på dødshjelpsaken ved å legge den død i inneværende stortingsperiode og vise at stortingsgruppen var imot vedtaket, er slik jeg ser det, hovedårsaken til at det er en netto overgang av velgere fra KrF til FrP. Men la meg legge til: Vi hviler ikke før dødshjelpvedtaket er borte fra FrPs politiske dokumenter, og begravd under seks fot jord.

Konkurransen gjør at vi kan vinne begge disse sakene. Israel og dødshjelp. KrF må tenke seg om nøye neste gang Israels venner blåser i shofaren og ber politikerne stå opp for Israel. FrP har bare en ting å gjøre når de på ny skal ta stilling til dødshjelp.

Konkurranse skjerper partiene. Konkurranse hever sakene over det politiske spillet. Partiene er ikke et mål, bare et middel. Partier som slutter å kjempe om velgerne, og som ikke har saker, og er uten en strategi for å vinne dem, forsvinner. Og de bør forsvinne.

Partier som vil lytte til og være ombudsmenn for velgerne vokser. Det heter demokrati.

KrF har bestemt at det skal gjennomføres en grundig analyse av valgresultatet, og at vi ikke skal ta forhastede konklusjoner. Det er fornuftig. Men hvorfor er jeg ikke beroliget?

Det dårlige valgresultatet for KrF førte til en rekke utspill fra personer i og rundt partiet, med konklusjoner og synspunkter. Dagfinn Høybråten har ganske riktig avslørt at utspillene i all hovedsak bare er gjentakelser av gamle standpunkter fra dem som fremførte dem.

De som mente at KrF burde samarbeide med FrP før valget, forklarte valgnederlaget med mangelen på borgerlig samling. De som mente at KrF måtte snakke mindre om de kristne hjertesakene før valget, forklarte valgresultatet med for stort fokus på disse sakene.

Dagfinn Høybråten avviste invitasjonen fra Siv Jensen allerede i partilederdebatten på valgnatten. Det også var en forhastet konklusjon basert på et standpunkt han hadde før valget.

Dersom det skal være en grundig analyse først, og konklusjoner etterpå, må partiledelsen legge bånd på seg, og ikke forskuttere konklusjoner.

Behandlingen av regjeringsspørsmålet i KrF var ikke ryddig nok. I nesten to år gikk det ut strenge bud fra partiledelsen og partisekretariatet om at man måtte unngå å diskutere dette i media. Det skulle avgjøres på landsmøtet. Mange i partiet fulgte dette pålegget. I mellomtiden konkluderte partilederen gang på gang i media, om hvilken regjering KrF ønsket seg. Sånn bør det ikke være. Enten må alle holde tett, eller så må det være en åpen debatt.

Slik må det også være med analysen av valgresultatet. Enten bør det være en løpende samtale, der alle er invitert til å delta, eller så bør man utsette diskusjonen til man har fakta på bordet.

Uansett hvilken fløy man tilhører, må man i alle fall være enige om følgende: Noe må skje.
Langsomheten i bearbeidelsen av valgresultatet vil i beste fall sikre kvaliteten på konklusjonene. I verste fall kan det svekke følelsen av alvor og behovet for viktige grep i partiet.

Ingen bør hevde at de sitter på alle svarene i denne fasen. Men Kristenfolkets hovedanliggende om å bygge koalisjonen KrF basert på en balanse mellom høyre- og venstresiden har bred støtte, slik vi leser utspill fra alt fra Dagfinn Høybråten til Vebjørn Selbekk, Jan Hanvold og Knut Arild Hareide de siste par ukene.

Men dette kommer ikke av seg selv. Det holder ikke med fine ord. Det må gjennomføres, og noen bør ha en plan. Dersom KrFs analyse konkluderer med at persongalleriet i partiet ikke tilstrekkelig ivaretar bredden blant velgerne man kan nå, vil jeg gjerne høre hvordan man har tenkt å løse det. Det betyr nemlig at noen må ut, og andre må inn. Det kan være brutalt for dem det gjelder. Men enda mer brutalt vil det bli om nedturen i oppslutningen fortsetter.

KrF kan spandere det neste halvåret på å legge en strategi. Når det halvåret er over bør KrF være et fornyet parti som begeistrer tradisjonelle velgere og er attraktivt for potensielle velgere. Det er kanskje mye forlangt, men jeg frykter at dersom det blir noe mindre, kan det være for lite.

Noe må skje. Det må oppfattes av alle at noe skjer. Snakk om skjebnetid. Man kan nesten føle det fysisk. Det er et være eller ikke være. Resultatet kan bli alt fra veldig bra, til uopprettelig dårlig. Det er en stor og historisk oppgave som hviler på skuldrene til partiets mektige. De trenger forbønn.

Hvor går veien for KrF?

Det dårlige valgresultatet for Kristelig Folkeparti har ført til debatt om partiets kurs. Det er mange som vil gi råd. Det er sunt for partiet å ha en åpen debatt om veien videre. Vi vil være med i den debatten.

Vi mener partiet må gjenskape balansen mellom høyre- og venstresiden i partiet slik at partiet blir gjenkjennelig for alle velgergrupper. I tillegg må man utgjøre en kraftfull opposisjon til den rødgrønne regjeringen, og bidra til en ikke-sosialistisk regjering etter valget i 2013.

Det begynner å bli lenge siden Kåre Kristiansen ledet KrF. Da han forlot partiledelsen, begynte den langsomme utfasingen av partiets verdikonservative høyreside. Det har blitt trangt for Gunnar Prestegård, Anita Apelthun Sæle, Aud Kvalbein, og andre som vil se KrF som et tydelig ikke-sosialistisk parti, og som en del av en borgerlig blokk som utfordrer sosialistene.

Disse personene representerer en viktig del av KrFs tradisjonelle velgere. Det er disse velgerne som nå beveger seg mellom KrF og FrP. De vil ha styrket kamp, og skjerpet språk i kampen for de kristne hjertesakene. Men først og fremst vil de at KrF skal ha en strategi som gir gjennomslag. De vil ha flertallssamarbeid på borgerlig side.

KrF må ha flere tanker i hodet samtidig. De må sørge for å være posisjonert til å nå velgere som ikke er aktive kirke- og bedehusgjengere. De må samtidig sørge for å ikke bare være gjenkjennelige, men skape begeistring hos gamle kjernevelgere. Den balansen er vanskelig. Vi som sitter på utsiden skal være ydmyke i forhold til det ansvaret som ligger på partiledelsen. Men jeg tror ikke regjeringsspørsmålet er partiets mest grunnleggende utfordring i forholdet mellom egne fløyer.

Det grunnleggende problemet for KrF i møte med konservative velgere langs bibelbeltet er at partiets høyreside er utradert fra alle synlige posisjoner i partiet. Den balansen som har kjennetegnet KrF historisk, må gjenopprettes.

Det må igjen gjøres plass for personer som kan snakke til og på vegne av disse velgerne i partiledelsen, og på toppen av stortingslistene. Bare dersom partiet har bred representasjon i sitt persongalleri, kan man oppnå støtte for partiets strategiske valg.

Fraværet av en sterk høyreside gjør at om KrF skulle trå feil, blir feilene tatt opp i verste mening blant desillusjonerte kjernevelgere.

KrF må i stedet være en koalisjon av høyre- og venstreorientert velgere med felles hjerte for de kristne sakene. Det var slik Jon Lilletun definerte partiet, i følge biografen Eyvind Skeie. Men når venstresiden skal ha alle vervene, posisjonene og stortingsplassene er det ingen koalisjon. Venstresiden kan ikke skape begeistring blant velgere som ligger til høyre. Det er vanskelig nok for høyresiden, når KrF begår utydeligheter, eller inngår kompromiss.

Fraværet av en høyreside i partiet gjør at den varslede analysen av partiets valgresultat kan bli forutsigbar. Når partiets venstreside skal diskutere med seg selv, vil konklusjonen nødvendigvis bli at partiet må dreies mot venstre, og svekke kampen for kristne hjertesaker som ekteskap og Israel. Det har de første innleggene i debatten etter valgresultatet varslet.

Vi vil advare KrF mot å gå i den retningen. Dersom man tror på paradigmet om at det politiske tyngdepunktet i Norge ligger til venstre, må man ha større drømmer enn å dilte etter. Da må man flytte tyngdepunktet ved å løfte frem saker og konfliktlinjer som viser at landet ikke har godt av mer sosialisme og venstredreining.

Ser man bort fra den virkningen finanskrisen har hatt på den politiske situasjonen det siste året, er det heller lite som tyder på at Norge har en venstrevridd befolkning. Noen av oss husker til og med meningsmålinger fra et år og to tilbake som ga Høyre og FrP rent flertall.

Det er som sentrumsfaktor i en blokk på ikke-sosialistisk side KrF må befinne seg, med en troverdig plan for å vinne de kristne sakene.

Valgresultatet er nedslående for oss som er opptatt av kristne verdier. Men det er ikke tid til å sørge. Vi trenger en fireårsplan. Den kommer her.

Kristenfolket må bli en organisert gruppe som har en strategi for innflytelse, og et apparat som sikrer den.

Det har ikke vært vanskelig å mobilisere kristenfolket til dette valget. Rødgrønn avkristning gjorde at kampviljen var på topp blant norske kristne. Når vi ikke vant, skyldtes det ikke at vi satt hjemme. Vi har hele tiden sagt at kristne kan vippe flertallet i en gitt situasjon. Det krever at noen andre betingelser er til stede. En av dem er at Arbeiderpartiet ikke får en oppslutning midt på 30-tallet, som gir dem styringstillegg, som gjør at de tar en rekke sistemandater i fylkene.

Dette, sammenholdt med finanskrise, og mangelen på et troverdig regjeringsalternativ på ikke-sosialistisk side førte til at vi tapte. Vi gjorde jobben. Vi var maksimalt mobilisert. Men andre forutsetninger var ikke til stede.

Nå skal vi bygge et nettverk inn mot hvert fylke, hver kommune, hver bygd, hvert bedehus og hver forsamling. Vi skal bli en moderne grasrotorganisasjon, som har et apparat å sette i sving til nominasjons- og valgkamp, til grasrotaksjoner og aktivisme. Vi skal gi liv til et døende demokrati som angår stadig færre. Partienes medlemstall stuper, valgoppslutningen er dårlig og den politiske debatten margstjeles av mediene. I et slikt samfunn er det dem som har mest å kjempe for, som vinner.

For Kristenfolket er dette en ny begynnelse, der vi skal bygge opp den kristne bevegelsen til å innta den posisjon i politikken som vi bør ha.

Vi skal fortsette å stille kandidatene spørsmål. Et demokrati som overlates til partiene blir usunt. I partiene produseres politikere med helt andre egenskaper enn de som burde kreves for å stille til valg. Evnen til å beherske det politiske spillet, først og fremst i eget parti, blir viktigere enn ideologisk fasthet, integritet og velgerappell. Dette skal vi endre, og vi er på god vei. Kristenfolkets velgerguide var et sjokk for flere stortingskandidater. En slik fremgangsmåte var man uvant med. Noen sendte sågar våre henvendelser videre til partisekretariatet, og ba dem om å utforme svar for dem, og sende til oss.

Noen protesterte mot at vi krevde ja/nei-svar på våre spørsmål, og sa at det ville bli for enkelt å svare ja eller nei.

Om det er det to ting å si. For det første er det et godt bibelsk ord som sier at man skal la sitt ja være ja, og sitt nei et nei. For det andre er det bare to knapper i stortingsavstemningene. Ja og nei. Velgerne fortjener å få vite hvilken knapp kandidaten vil trykke på, før valget, i spørsmål om ekteskapslov, dødshjelp, flytting av ambassaden etc.

Neste gang blir testen større, og vil ikke bare inneholde spørsmål til kandidaten, men også vår egen vurdering av kandidaten, basert på kandidatens egen historikk.

Slik skaper vi forvirring i politikken. Men slik blir det også fornyelse. Vi må ikke overlate demokratiet til partiene. Det tilhører velgerne.

Mens den rødgrønne regjeringen skal bruke de neste fire årene til å avkristne landet, skal ikke vi sitte stille. Den samme perioden skal vi bruke til å reise opp en grasrotbevegelse Norge ikke har sett maken til.

Valgdagen nærmer seg time for time. Meningsmålingene spriker, men en liten medvind for de ikke-sosialistiske partiene kan være i ferd med å gjøre seg gjeldende. Likevel vet vi at partiene på venstresiden har mange hjemmesittere, og dersom disse mobiliseres, kan det gi dem et løft. Mange velgere bestemmer seg de siste dagene, ja endatil på valgdagen. Det betyr at meningsmålinger med knappe flertall blir veldig usikre, og det fort handler om to ting: Trend og fremmøte.

De siste to ukene har de rødgrønne hatt en stigende trend. Denne tror jeg er i ferd med å miste sin kraft. Tilsynelatende enighet på borgerlig side, kan gi et lite løft de siste dagene. La oss håpe det blir mindre krangling, og at fire partier på ikke-sosialistisk side kan snakke med en stemme, om en ny kurs, og en ny regjering.

Fremmøtet på valgdagen er til syvende og sist det det handler om. Den som kan mobilisere sine velgere til valgurnene, og sørge for at både mor og far stemmer, at man hjelper hverandre med skyss og barnevakt, slik at vi får med hver eneste mulige stemme for en ny kurs, vinner.

Det er der du og jeg skal gjøre vår viktigste innsats. Vi skal sørge for at blant det norske kristenfolket, er valgfremmøtet så nær 100% som mulig. Det betyr at kristenfolket kan vippe flertallet, slik at vi får en ny regjering.

Blant norske kristne er det delte meninger om hva som vil gi den beste regjeringen. Det er også noen kristne som kan leve med Arbeiderpartiet i regjering. Jeg er ikke blant dem.

Men om du skulle ønske det, så husk at dersom det fortsatt blir rødgrønt flertall, blir det fortsatt rødgrønn regjering. Derfor må det et nytt flertall til, for å endre den sittende regjeringen. En stemme til AP eller Senterpartiet, er en stemme til SVs avkristningsprosjekt for skoler og barnehager, forbud mot friskoler, boikott av Israel, stengte dører for Frelsesarmeen og Evangeliesenteret dersom de ikke vil avsi seg sin tro.

Vi har enormt mye å kjempe for. Hadde kristenfolket forstått til fulle hva denne regjeringen ville gjøre i løpet av fire år, hadde vi vært langt mer mobilisert ved forrige valg. Flere kristne stemte på Senterpartiet i den tro at de ville demme opp for en kjønnsnøytral ekteskapslov og sikre kontantstøtten. Begge deler var bedrag.

Vi kan la oss lure en gang, men ikke to.

I år kommer kristenfolket til å stemme på ikke-sosialistisk side. Vi skal sørge for et nytt flertall.

Dim lights Embed Embed this video on your site

Ikke sitt hjemme – stem frem et nytt flertall

Vi har to budskap foran dette valget.

1. Buk stemmeretten

2. Stem ikke-sosialistisk

Det er organisasjonen Kristenfolkets politiske prosjekt. Det er en plattform som samler norske kristne.

Bakgrunnen er den politikk som den rød-grønne regjeringen har ført i forhold til viktige verdier for landet vårt.

Det gikk ikke mange uker fra den rød-grønne regjeringen så dagens lys, til de første angrepene på vår kristne arv meldte seg. Statsråd Øystein Djupedal ville stanse den kristne julefeiringen på norske skoler. Vekk med julesanger, julegudstjenester og andre tradisjoner.

Så var det bordvers og salmesang. Det ble Nok er nok-aksjon ved Linda Austnes, og hele Norge kokte over angrepene på den kristne arven.

Regjeringen har fortsatt den samme kursen. Den kristne formålsparagrafen fjernes. Kristendomsfaget vi en gang hadde, var blitt til et utvannet KRL-fag. Men det var ikke nok for SV, Arbeiderpartiet og Senterpartiet. K’en i KRL måtte fjernes. Kristendommen skal helt bort, mener regjeringen. Nå heter det RLE.

Friskolene strupes, og flere av dem står på kanten av stupet. Får vi en ny rød-grønn periode, vil flere måtte legge ned, og elevene vil miste skolen sin. Bare fordi skolen er kristen.

I dag vokser køene innenfor psykiatri og rusomsorg. Psykiatritilbud som drives av kristne stiftelser og tiltak må legges ned. Evangeliesenteret og Frelsesarmeens tilbud til de utslått stenges. Det viktigste for regjeringen er ikke at du får hjelp hvis du er i nød. Det viktigste er at du ikke får hjelp av kristne. Da er livet på gaten og angst og selvmordstanker bedre. Det er hjerteløst.

Ekteskapsloven skulle gjennom på rekordtid. Blås i brysomme spørsmål om hva som er barnas beste, eller om en omdefinering av ekteskapet kan då uheldige konsekvenser for samfunnet. Ideologien er viktigst. Barna og samfunnet kommer i andre rekke.

Dette er grunnene til at vi vil ha en ny regjering. Vi vil ikke at denne utviklingen skal fortsette. Vi vet hva som kommer. Det blir nye ekteskapsformer. Det blir stengte friskoler. Det blir nådeløs kamp mot kristne ytringer, og retten til å tro og mene det man vil. Med økonomiske tvangsmidler skal kristendommen utraderes helt fra offentligheten. Om fire år kan Norge ikke være til å kjenne igjen når det gjelde kristne innslag i samfunnet. Det vil vi forhindre. Kristent arbeid er noe av det beste med det norske samfunnet. Det gir fremtid og håp, og gir mennesker noe å leve for. Derfor et det verdt å kjempe for.

Noen har sagt at Kristenfolket hører til på høyresiden. Det gjør vi ikke. Kristenfolket er både røde, grønne, gule og blå. Høyre/venstre-aksen handler først og fremst om økonomisk politikk, og der er kristne like forskjellige som alle andre. Men vi har det felles at vi tror på et samfunn bygget på kristne verdier, og vi tror at kristne representerer noe positivt som er til det beste for samfunnet, ikke noe som skal forbys og stenges ute.

Kristne har ofte stemt på de røde og grønne partiene. Grunnene har vært sosiale verdier, der sosialdemokrater og kristne har mye felles tankegods. Det har vært et sterkt slektskap mellom arbeiderbevegelsen og den kristne vekkelsesbevegelsen i hele etterkrigstiden. Men nå må vi si et foreløpig farvel.

Det som denne regjeringen har gjennomført har ikke støtte i kristenfolket, og vi trenger et nytt flertall for å justere kursen. Vi ser ikke bort fra at vi igjen kan bygge bro til rød-grønne partier, men dette regjeringsprosjektet har fått frem det verste i alle de tre partiene, og vi vil gi dem avløsning.

For å få dette til kommer vi i organisasjonen Kristenfolket jobbe for at kristne og alle dem som støtter kristne grunnverdier er topp mobilisert på valgdagen. Vi vet at vi kan i en gitt situasjon vippe flertallet på valgdagen. Derfor er det ”alle mann på dekk” fra nå av og frem til 14. September, og vi skal sørge for at vi har gjort vårt for at det skal bli en endring.

Det har vært en rekke oppslag i DagenMagazinet og Vårt Land, der folk reagerer på at vi bruker navnet Kristenfolket, fordi vi ikke har tilstrekkelig bredde for å forsvare navnet. Vi er mer bekymret for at navnet vårt ikke er bredt nok, fordi vi vet at dette har oppslutning langt ut over kristne kjernemiljøer.

Det er ikke lett å finne noen som vil stå frem å gjøre en innsats, men det er lett å finne noen som vil kritisere. Bli heller med oss i kampen for de kristne verdiene, i stedet for å kjempe om posisjoner og prestisje. Det får vi heller ta etter valget.

Bjarte Ystebø
styreleder
Kristenfolket

Årets valg er viktig. Fire år med rødgrønt styre, har vært katastrofale for Norge som en kristen nasjon. Om den politisk styrte avkristningen skal fortsette eller stanse, er opp til deg. Du er sjefen på valgdagen.

Jeg tror at du som leser denne brosjyren vil ha en ny kurs. Sitter du hjemme fra årets valg, gir du din støtte til den sittende regjeringen. Dersom du stemmer, er du med og tar landet tilbake.

I år står det om omkamp om ekteskapsloven, menneskeverd og Israel. Dette er kristne hjertesaker. Vårt råd er at

du gir din stemme til kandidater, ikke partier. Derfor har vi spurt hver enkelt stortingskandidat på borgerlig side hvordan de ser på disse spørsmålene, og legger resultatet frem for deg. Vårt råd er at du finner den stortingsrepresentanten i ditt fylke som gir riktig svar på dine spørsmål. Partiene skuffer oss igjen og igjen. Nå vil vi ansvarliggjøre den enkelte stortingskandidat. Ta gjerne også kontakt med dem, og be om svar på andre spørsmål du måtte ha. Sist av alt gjentar vi oppfordringen. Ikke sitt hjemme ved årets valg. Det er mange som har betalt en høy pris for at vi skal bo i et fritt og demokratisk land, som bygger på kristendom.

Det er et fantastisk privilegium og en kristen plikt å bruke stemmeretten.

Bjarte